Full sal på Nasjonalbiblioteket

Det var ca. 50 personer som kom til åpningen og overvar Jahn Otto Johansens interessante og muntre kåseri, som vi gjengir i sin helhet.

Image

Nasjonalbiblioteket introduserte dagens kåsør

Image

Kåseri ved åpningen av utstillingen «Historiske karnevalsplakater» i Nasjonalbiblioteket 23. februar 2012.
……………………………………………..
Karneval kommer som mange av dere sikkert vet fra italiensk carne vale eller carno vale, latin carnem levare, som betyr «farvell til kjøttet»,   altså like før den katolske fastetiden satte inn. I fasten spiste man fisk; norsk tørrfisk var og er viktig.
Det er idag to dager etter «feitetirsdag», den siste dagen før fasten, og siste sjangse til å frosse i kjøtt, drikke og andre utskeielser. Fra nu av er det fisk – i gamle dager norsk tørrfisk og klippfisk, som  fortsatt er våre beste råvarer.

Karneval ble og blir feiret i Brasil og ellers i Latin-Anerika (f .eks. gatetog til den store Sambodrom i Rio de Janeiro), i det katolske Tyskland, i Italia, Portugal, Spania og selvsagt Mardi Gras i New Orleans.
På Gran Canaria er det en mobil form for karneval, idet det begynner nord på øya og går sørover.
De fleste av disse steder, men ikke alle, har som  en viktig del av karnevalstradisjonen spesielle karnevalsplakater. Noen steder er det en  ny plakat hvert år, andre steder kan de ha den samme plakat i noen år. Det arrangeres konkuranser der mange kunstnere deltar , fordi det gir god PR, ja, berømmelse, og att på til er det en god del penger å vinne i en slik konkuranse.

Mange samler på karnevalsplakater, og de selges i antikvariater og kunstgallerier.
Det er vel først og fremst den tyske innflytelsen som førte til karnevalsfeiring i Norge, siden så mange norske kunstnere oppholdt seg i kortere eller lengre perioder i Tyskland.
Der feires karneval fortsatt; vi er jo midt inne i den tyske karnevalstiden, der kjente samfunnstopper portretteres i masker og bilder og henges ut, f.eks. den skandaleombruste og nu avgåtte forbundspresident Wullf.
Synd vi ikke lenger har noen virkelig karnevalstradisjon i Norge, for jeg kunne tenke meg mange politikere og kjendiser det kunne være artig å henge ut til spott og spe. Problemet er bare at de fleste av dem, fra den nye streberske politikergenerasjon til alle B-, C- og D-kjendiser ser så like og pregløse ut, at det ville bli liten variasjon i masker og portretter.
Selv avistegnerne, bortsett fra Finn Graff, er blitt så snille at deres tegninger betales i dyre dommer av de portretterte som henger dem opp til almen beskuelse og egen beundring. Virkelig skikkelige, eller skal jeg si uskikkelige avistegninger eller karnevalsportretter skal være så vågsomme og avslørende at man ikke kan la svigermor og barnbebarn se dem.
Den tyske karnevalstradisjon er frodig og uærbøden, ja, nesten frekk. Men samtidig gjennomføres tyske karnevals med all mulig pomp og prakt og ikke minst med  humør og ablegøyer.
Hadde det ikke vært deilig å se oppleve en gang hele Karl Johan og Drammensveien, unskyld  Henriks Ibsens gate, full av karnevalsklovner og masker og portretter  av hele det politiske og samfunnsmessige anegalleri?
Tenk om hovedstadens sentrum fikk latterkrampe som  overdøvet trafikkstøyen. Tenk om alle de sure og innesluttede mennesker som vi møter på vei til jobben om morgen, smilte og lo. Til det trengs det etter min mening et skikkelig karneval. Hadde helseministeren hatt litt vett og forstand, haddec hun sørget for at karneval var på blå resept.
Inn til det skjer, og det skjer nok aldri i gravalvorets land, får vi altså skue sydover til Tyskland. Der tar de virkelig et krafttak og slipper seg løs.
Alle de tyske karnevalsklubber har sluttet  seg sammen i det tyske karnevalsforbund, og de samarbeider og utveksler ideer.
Jeg har opplevde karneval mange steder i Tyskland, men synes Köln og München er spesielt interessante.
I Köln har de feiret karneval i 180 år. Virkelig gamle kølnboere  sier ikke «Fasching» som stort sett ellers i Tyskland, men «Fastelovend» eller «Fasteleer». Men  det unge Köln sier «fasching».
I Köln skjenkes det i karnevalstiden bare Kölsch, intet annet øl. Det gjelder for så vidt også resten av året.
Karnevalsdraktene er spesielt praktfulle og fantasifulle i Köln. Det ser man under den store  Rosenmontags-opptoget.
Men den virkelige feiring fortsetter i de mange kneiper rundt omkring. Der er stemningen  på topp, og den blir ikke mindre når grupper av narrer og musikanter stikker innom.
De farverike kostymer og all moroa  avspeiler seg på karnevalsplakatene som de, som ikke blir for berusede, husker å ta med seg. Karnevalsplakatene fra Köln er collectors item.
I Skandinavia er det først og fremst Ålborg som markerer sitt karnerval med en kunstnerisk plakat, slik Kunstnerforeningen pleide å gjøre før i tiden.
I det gamle Kristiania ble det ofte holdt storslåtte kunstnerkarnevaler – som regel i Kunstnerforeningens regi, men også arrangert av andre.
Men Kunstnerforeningens karnevaler var størst og flottest, og mest løsslupne – fra første gang i 1863 i Gamle Logen  og  senere på forskjellige steder i hovedstaden; fra 1905 i rokokkosalen på Grand.
Og da var det ikke bare hvert skuddår det var karneval. I perioder var det faktisk ett karneval hvert år, så særlig malerne, men også dikterne, komponistene og musikerne hadde nok å gjøre.
Til hvert kunstnerkarneval ble det laget fargelitograferte billedplakater som  Nasjonalbiblioteket gudskjelov har tatt vare på de fleste av og som vi er så heldige å få se på denne utstilling.
Fremragende fagfolk som Krystyna W. Andersen  og hennes medhjelpere har gjort et skjønnsomnt utvalg med plakatkunstntere som blant annet Severin Segelcke, Brynjulf Larsson, Ørnulf af Fjordene Salicath, Ynge Andersonog Oer Krogh. I hvert fall noen av dem vil være velkjent for dem som har lest Kunstnerforeningens hustorie, og det bør man gjøre hvis man vil litt orientert om norsk kunst- og kulturhistorie.
Severin Segelcke var egentlig infanterioffiser fra Charlottenburg-høyskolen i Berlin. I Berlin ble han en nær venn av Edvard Munch og August Strindberg som begge oppmuntret ham til å satse på en kunstnerkarriere.
Det militære kan altså føle til så mangt bare man hopper av i tide. Noen av våre fremste musikere var fremtredende medlemmer av Kunstnerforeningen hadde jo militær grad.
Hvis et av våre medlemmer idag hadde troppet opp i Kunstnerforeningen i offisersuniform, ville man trodd det var en som ikke hadde fått med seg at årets karneval var avlyst.
Severin Segelcke i og uten offisersuniform ble, som  Jorunn  Vetteberg minner oss om i sin bok om den norske plakat, en banebrytende plakatkunstner.Han malte også fine portretter av  blant annet Hjalmar Christensen og Tore Segelcke og illustrerte mange bøker.
Severein Segelcke bodde i Kviteseid før han flyttet til Oslo. På branntomten – hans hus brant ned – ble det i vår tid oppført et funkishus som mange tror ble tegnet av Sverre Fehn. Men Fehn var bare sambygdfing og venn  av byggherren Eivind Hørthe.
Idag kalles dette Port Arthur – ikke oppkalt etter havnebyen Port Arthur fra den russisk-japanske krig i 1904-05, selv om det kan virke sånn. Hvordan en bygning i selveste Telemark kunne få et slikt eksotisk navn, kan jeg ikke si med sikkerhet. Men bygningen huser nå Kviteseid Kunstlag der Severin Segelcke holdes høyt i ære.
Brynjulf Larsson er kanskje ikke fullt så kjent. Men han var i sin samtid – han døde i 1920 bare 41 år gammel – en anerkjent kunstnter og en betydelig plakatmaler. Hans karnevalsplakater hører også med blant dem som Nasjonalbiblioteket har tatt vare på.
Yngve Anderson  er mer kjent fordi han levde og arbeidet helt frem til 1981. Dere vil kjenne ham fra dekorasjonene i møtesalen i Folkets Hus her i Oslo, fra kjelleren på Grand og Cordial Kafe som mange her nok er for unge til å ha frekventert. Mange husker Ynge Anderson kanskje best som  karikaturtegner, og han var en etterspurt bokillustratrør.
Får jeg også nevne at han var far til den kjente utenrikskommentator og forfatter Gidske Anderson. Hadde ikke Gidske vært så besjeden på familiens vegne – dengang var jo habilitet viktigere enn idag – så burde Ynge Anderson ha vært engasjert til å lave diplom til Fredsprisen. Gidske Anderson satt jo i mange år i Nobelkomiteen og var på slutten formann.
Ynge Andersom laget i hvert fall fine karnevalsplakater som  vi kan se her i Nasjonalbiblioteket.
Men hva med Ørnulf af Fjordene Salicath. Gogler du, finner du overraskende lite om ham. Men i Kunstnerforeningens historie inntar han en  sentral plass.
Han var formann i ti år og hadde storkorset av Purpurnæseordenen , en  utmerkelse som henger høyere enn St. Olav, som  det nå går tetten av på dusinet. Vennligt ikke fortell Slottet hva jeg nu sa.
Ørnulf af Fjordene Saliath, eller bare Ørnulf Salicath som de kalte ham i Kunstnerforeningen, var en fin maler og tegner og han laget mange karnevalsplakater.
Et historisk viktig maleri av ham fremstiller Nils Kjær og Christian Krogh omgitt av en mengde vinflasker som  de åpenbart hadde tømt. Kjær og Krogh var ikke akkurat perlevenner, men Salicath førte dem altså sammen på maleriet.
Et annet berømt bilde av Salicath er Christian  Kroh i kafegivelser som ikke var der mens han  levde. Ørnulf Salicath tok seg gjerne kunstneriske friheter.
Jeg vil også nevne hans portretter av Sven Elvestad, Vilhelm Krag, Ninni Roll Anker og Agnes Mowinckel. Sannelig ikke noe lite anegalleri malt av èn kunstner.
Men i foreningens historie er Ørnulf af Fjordene Salicath vel så kjent for sine berømnte «tønnetale». Det var en kraftfull tale han holdt fra en tønne på Blom, som hadde fått problemer da bodegaer ble forbudt samtidig som brennevinsforbudet ble opphevet.
For det kommunen ga med en hånd, tok den igjen med den andre, slik praksis har vært med norsk alkoholpolitikk frem til denne dag.
Takket være Ørnulf Salicaths tale gjorde altså kommunen helomvending og Blom  var reddet som kunstnernes kafe.
I moderne tid var kommune-Norges eiendomsspekulanter mer intreressert i å skifte ut en gammel kunstnterkafe med en kjønnsløs amerikanske uskjønnhetssalong.
Det er nesten som man ikke tror det i dagens Oslo – den praktfulle bygning som vi nå befinner oss i, er ikke blitt et glitrende supermarkeds, men  huser Nasjonalbiblioteket, vår nasjonale hukommelse.
Jeg husker en gang Ludvig Eikaas og jeg for mange år siden kom vandrende forbi her en grytidlig morgen. Vi var nok litt i bakrus. Da pekte Ludvig på det daværende Universitetsbibliotek og utbrøt:
«Hø-hø, har de ikke revet dette enda?»
Men før jeg slipper Ørnulf af Fjordene Salicath, må jeg nevne at det var ordfører Brynjulf Bulls oldfefar som  hadde døpt poden i Ullensaker Kirke etter at den lokale prest hadde nektet å øse vann  over et dåpsbarn med et så merkverdig navn som  ingen hadde hørt om.
Kunstnerforeningens egne arkiver er temmelig rotete, på grunn av krigsavbrudd og fordi foreningen førte en så omflakkende tilværelse. Ved hver flytting forsvant noe, og det var ikke noe register før jeg overtok som formann for  syv år siden. Mine styremedlemmer, særlig billedkunstnerne Axel Tostrup og Hilde Vemren, har vært meget behjelpelige med å skaffe en ordentlig oversikt over den kunst vi besitter.
Men gamle karnevalsplakater fant vi ikke i vårt eget rot. Forretningsførere var som regel advokater, og de sørget for at regnskaper og kvitteringer var det mye av, men de interesserte seg åpenbart mindre for kunst, for ikke på tale om karnevalsplakater.
Vi kan vel si det slik at vi nå har lagt bak oss advokatveldet i Kunstnerforeningen. Men la meg for at det ikke skal oppstå misforståelser, si at mange har måttet kombinere sitt kunstnerkall med et mer borgerlig yrke, f.eks. som  jurist. En slik krysning av  komponist og jurist ga oss en fremragende formann i min forgjenger Oddvar S . Kvam, som var genuint interessert i foreningens historie og også var opptatt av karneval og karnevalsplakater.
Det var min utfordring da jeg skulle skrive Kunstnerforeningens historie  til 150 års jubilet , dvs vårt egentlig jubileum  for stiftelsen av  den kunstnerforening  vi i dag er medlemmer av . Før dette var det i en kort periode en kunstnerforening før kunstnerne stakk av til utlandet igjen.
I perioder har begge jubileer vært feiret, liksom det lenge var et kunstnerkarneval hvert år. Medlemmene var så glade i å feste at man kan av og til kan lure på når de hadde tid til å skape så stor kunst som de gjorde. Men det ble jo mye arbeid på billedkunstnere, diktere, komponister og musikere.
Karnevalsplakater var i gamle dager en selvfølge, men de fleste forsvant altså i foreningens omflakkende og rotete tilværelse. Derfor er vi som jeg sa Nasjonalbiblioteket meget takknemlige for at de tar sitt kulturhistoriske ansvar alvorlig. Hadde det bare vært slik med alle norske statlige og kommunale institusjoner som har med kunst og kultur å gjøre.
Det første kunstnerkarneval fant sted i Logen 26. februar 1863.
Brynjulf Bergslien –  altså den ene av kunstnerbrødrene, den andre het Knut – laget også karnevalsplakaterr og ikke minst dekorasjoner.
Han var ikke bare en idesprøyte som overlot alt til andre, og medlemmene jobbet gjerne for ham. Han  var et arbeidsjern som stod på tidlig og sent, alltid i godt humør.
Senere overtok Jens Wang og Andreas Blokk ansvaret for plakater og dekorasjoner etter Brynjulf Bergslien.
Hvert karneval hadde en ramme og et motiv, og det preget også plakatene.
I år skulle det ha vært »Fairytale», hvilket preget Hilde Vemrens flotte plakat som  nå blir ekstra mye verdt siden det ikke ble noe av selv karnevalet. Det meste av opplaget er makeulert, men noen  få er nummerert. Hilde Vemrens plakat knytter seg fint til Kunstnerforeningen plakattradisjon.
Og hvilke motiver valgte man? Alle tenkelige motgiver bare de passet til karnevalets tema. Knud Bergslien var f.eks. Dovregubben og Brynjulf Bergslien var Prins Karneval.
Senere kunstnerkarneval har hatt svært forskjellige temaer. I 1910 var romfarten rammen om det hele, hvilken forutseenhet. Men det skal store kunstnere ha. Tenk bare på den tsjekkiske forfatteren Karel Capek og hans fremtidsvisjoner i «Salamanderkrigen».
Jeg leste i et av referatene fra tidligere tiders kunstnerkarnevaler hvordan kunstnerne hadde tatt fantasien til hjelp – «Man bæres i et Nu helt op til Maanen, hvor det viste sig at Manden ikke var hjemme, men så på dens populære Drabants (altså Jordens; min  anmerkning) store Fjelde og Dale i Skygge og Lys….»
Den glade enke Hanna Glawari alias Gyda Christensen hadde en lang komethale av feiende flotte, syngende Kristianapiker etter seg.
Mye av  det som ble skrevet og komponert til kunstnerkarnevalene, er gått i glemmeboken, og kanskje godt er det.
Men Johan Svendsens store komposisjon »Norsk Kunstnerkarneval» lar seg jo høre.
Som nevnt skulle det være stil over karnevalet, men etter hvert som toddyen og andre drikker gjorde sin  virkning, ble enkelte ekstra oppfinnsomme og havnet i fyllearresten. Politiet har jo aldri hatt særlig sans for festende kunstnere på byen.
Fra 1860 ble det mer fyll og bråk og direkte slagsmål, der folk gikk løs på hverandre med nevene slik at en deltager etter et karnevalsnachspiel spurte om han var havnet i en bokseklubb. Andre falt opp i eller ble skjøvet opp i bassenget der de svømte om kapp med ørretter og karper.
Etter et av karnevalene på Bankplassen havnet Edvard Munch på fylla på et nachspiel på Engebret. Der kom han i klammeri med betjeningen som han beskyldte for å være tyver da han ikke fant sine penger. Betjeningen tilkalte politiet, og Edvard Munch ble kastet ut og mistet i farten hansker og skjerf.
I bakrus dagen etter skrev han et meget sint brev der han meldte seg ut av Kunstnerforeningen. En slik forening av banditter ville han ikke være medlem av.
Såvidt jeg vet laget Evdard Munch aldri noen kunstnerkarnevalsplakat. Men kanskje dukker det opp noe en  dag. Men en Edvard Munch-plakat ville jo koste mer enn både Kunstnerforeningen , Nasjonalgalleriet og Oslo kommune til sammen ville ha råd til.
Merkelig nok oppdaget ikke Edvard Munchs biografer det håndskrevne brev som jeg fant kopi av blant Mentz Schuleruds etterlatte papirer.
Mentz var et oppkomme av historie og historier og hans store verk, «Norsk kunstnerliv», er jo en klassiker. Men han hadde egentlig ikke noe arkiv .
Mentz Schulerud holdt orden i sitt hode og i sin fremstilling, men man kan ikke akkurat si at det var særlig orden i hans papirer.
I dag møter man ofte det motsatte, folk som har pinlig orden i sine papirer, men hvis hoder er preget av uorden og fantasiløshet.
Etter hvert erstattet Karl Johan strøket nede på Bankplassen omkring Logen og Engebrets Cafe. Vårt nye karnevals og juleballs-hjem ble festlokalene på Grand. På Blom var det for liten plass til slike arrangementer.
Bare en gang var karnevalet tilbake i Logen på Bankplassen, i 1898. Men Karl Johan ble fremtiden.
Andreas Bloch og Jens Wang erstattet Brynjulf Bergslien som dekoratørsjefer, det vil også si ansvarlige for karnevalsplakatene.
Mot slutten av 1800-tallet gikk det en tid tilbake med Kunstnerforeningen, dvs det kom stadig færre på de vanlige møter. Det eneste som  virkelig samlet folk var karnevalet.
Nå er det motsatt. Vi har rekordfremmøte på våre Grandmøter, men det ble altså intet karneval på grunn av sviktende oppslutning.
Men man kan vel som Mentz Schulerud si at generelt sett kulminerte norsk kunstnerliv inne i byens sentrum ved århundreskiftet. Det passerte et høydepunkt omkring 1900.
Svært mange av våre fremste kunstnere dro til utlandet, og her hjemme var det forskjellige miljøer som Hammersborg, Munchs Ekely, Hvalstad i Asker,  kunstnermiljøet på Lysaker, atelierkoloniene i Fredriksborgveien og leiligheten til Kunstnerforeningens sekretær Hans Ødegård i Pilestredet som samlet kunstnerne.
Bortsett altså fra kunstnerkarnevalene som fortsatte frem til den annen verdenskrig da Kunstnerforeningen gikk i dvale og drev sosial støttevirksomhet gjennom Parelius hemmelig gruppe K 3 som historikerne ikke visste om før jeg skrev om det i Kunstnerforeningens historie. Hans Fredrik Dahl fortalte meg at han i sin nye bok verk om kunstnerne under krigen vil ta med dette som han fant svært interessant.
Tyskerne ville neppe ha hatt noe imot kunstnerkarneval, men  da måtte kunstnerne ha danset etter okkupasjonsmaktens pipe, og det var det Parelius ville unngå.
De tyske nazister hadde slett ikke noe imot karneval i seg selv. Karnevalene gikk jo for fullt i Tyskland nesten helt til krigens slutt.
Og i tyske karnevalstradisjoner var det plass for det urnorske, det urgermanske som siden midten av 1800-tallet ble dyrket så intenst at mer nøkterne sjeler måtte advare mot dette «Norwegerei».
Hitler og Himmler ventet jo at tyskerne ville bli mottatt med begeistring i Norge av sin  norrøne raserfrender. Valhall, de gamle norrøne guder og vikingene stod høyt i kurs og var godt egnet for karneval.
Etter krigen ble karnevalstradisjonen gjenopptatt i 1980-årene, men bare to ganger. Det siste var i 1989. Så ble det slutt på alle slags karneval i hovedstaden, for det ble så mye fyll og bråk, uikke på våre arrangementer, men ellers i byen.
Og i år måtte vi altså avlyse det på grunn av sviktende tilslutning til tross for at karnevakskomiteen hadde gjort en fantastisk jobb.
Fra det meste av det forrige århundret finnes det bevart plakater av forskjellig slag – med ulike motiver og av noe skiftende kunstnerisk kvalitet. Her er også noen plakater fra karneval som Unge Kunstnere arrangerte; det var perioder unge kunstnere ikke ville ha noe med de eldre å gjøre. Også brannmenn  og andre arrangerte karneval og fikk laget plakater.
Takket være Nasjonalbiblioteket er dette bevart for ettertiden. Og det takker vi dere for.

Image

Image

Originalplakater på utstillingen, som henger i 2. etasje til 24. mars

Publisert i Arrangementer

Informasjon

Velkommen til nettsidene til Kunstnerforeningen. Guri Heinonen er nettredaktør. Klikk Kontakt oss i menyen over ved henvendelser. Bildet på forsiden er et foto av Per Krohgs maleri på Grand Café, som vi har fått tillatelse til å bruke.

Arkiv