Kunstnerforeningen "On the road again"

Reisebrev fra formann Jahn Otto Johansen, dikt av Kirsti Hopstock og innspill fra Mai-Bente Bonnevie

Image

Fra Marit Bockelies skissebok

 

Etter ett års pause, da vi blant annet undersøkte blant våre medlemmer om de heller ville ha et annet reiseopplegg uten buss og ledet av en nå arbeidsløs tidligere NRK-reisemedarbeider, var reaksjonene klare. Våre medlemmer ønsket vi skulle fortsette som før; de ba oss innstendig om å arrangere nye ”Bildungsreisen” (”Dannelsesreiser” skulle det kanskje hete på norsk dersom ikke ordet ”dannelse” var blitt så kompromittert).

I april 2010 var vi så ”one the road again”, takket være et grundig reiseopplegg av Eivind Hjelmtveit og Erik Berglie. Denne gang gikk turen til Lübeck og Hamburg via Skåne. Reisen var fulltegnet så vi fikk et nytt bevis på at dette er et opplegg som passer det store flertall av våre medlemmer.

Spennende foredrag om Skåne
På veien til endestasjon Hamburg ble det holdt flere foredrag. Siv Kirsten Johansen foreleste om Skåne som et område som er fullt av opplevelser og har en rik og levende historie. Skåneland var lenge dansk, og det ble kjempet intenst mellom dansker og svensker om dette frodige landskap. De svenske konger ble den gang oppfattet av skåningene som det vi i dag ville kalle krigsforbrytere, slik de plyndret, myrdet og ødela slik at det ble et geriljaopprør, den såkalte Snapphanekrigen.

Ved Freden i Roskilde i 1658 ble Skåne svensk, hvilket medførte at en sentral riksdel av Danmark ble en perifer svensk grenseprovins. Til tross for lover og forpliktelser om det motsatte ble Skåne brutalt forsvensket. Det senket seg et jernteppe midt i Øresund. Danske bøker var strengt forbudt helt frem til 1857. Karl XI ville helst rense Skåne for skåninger og deportere dem til det svenske Baltikum. Det var et opplegg til en etnisk, rensing, men det ble til slutt avverget, selv om skåningene fikk det stadig verre.

Denne bakgrunn er viktig for å forstå den fremmedfiendtlige høyrepopulisme som finnes i deler av den skånske befolkning i dag, en populisme som også er blitt stimulert av den enorme innvandring, særlig av muslimer. En tredjedel av Malmøs befolkning er nå utlendinger, de fleste fra Midt-Østen, og de har, opphisset av radikale imamer, tatt meg seg sin intoleranse og spesielle holdninger dit. Det har gått utover den jødiske befolkning som har bodd i Malmø i mange generasjoner. Forholdene er verre enn det norske journalister som fulgte Siv Jensen til Rosengård, berettet om.

Til tross for mange hundre års forsvenskning har skåningene holdt fast på sin egenart, blant annet i dialekten, som blant annet kjennetegnes av ”tungrots-r”, såkalte skarrende r, og noen bokstav er  byttet ut; p til b, t til de og k til ga. Dessuten er det mange diftonger og triftonger når man binder sammen flere vokaler i samme stavelse. Skånsk kan fortone seg ubegripelig for andre svensker og for nordmenn, men som den kjente dikteren Frans G. Bengtsson sa: ”Men för dem som begriper språket är det en pärla och ett under av uttrycksfullhet”.

Skåneland er medlem av UNPO (Unrepresented Nations end Peoples Organsation) og FUEN (Federal Union of European Nationalities) og Federasjonen Skånelandsbevegelsen har status ved Europarådet.  Sverige og Danmark har ikke villet gi skåningene noen minoritetsstatus. Men Skånska Flaggans Dag markeres mer enn Svenske Flaggans Dag.

Øresundsregionen er fremtiden
Den store danske forfatter Kaj Munk, som ble myrdet av nazistene, avslutter sitt dikt ”Bønn for Norden” med ”Knyt oss sammen, Skåne”. Det er ikke skjedd, men den nye Øresundregionen kan være et forbilde for også nordisk samarbeid andre steder. Øresundsbroen forener i dag Skåne med Danmark og kontinentet og omvendt. Den har ført til økt satsing på mange områder – næringsliv, forskning, kunnskapsindustri og kultur. Regionen har i dag den største konsentrasjon av høyt utdannet befolkning i hele Europa.

Kunst og kultur prioriteres som aldri før, hvilket har ført til at stadig flere forfattere, ikke bare svenske, men også norske, tyske, polske osv, har slått seg ned i Skåne. I det såkalte METAPOL-prosjektet samarbeider region Skåne med Hamburg og i videre forstand med Region Sjælland og Schleswig-Holstein om film, dans, biblioteker, teater, bildende kunst og musikk. Like før jul ble Moderna Museet Malmø åpnet, og det er nå et av Sveriges største museer for samtidskunst. Det betyr at hele dette området nå kan tilby enda en storartet kunstopplevelse i tillegg til Lousianna og Arken på Sjælland, og Kunsthalle i Hamburg.

Den stadig aktuelle Thomas Mann
Sitt andre store foredrag – om Thomas Mann – holdt Siv Kirsten Johansen på veien videre til Lübeck. Der fikk deltagerne med seg en omvisning som blant annet førte dem til de tre berømte hus – knyttet til tre Nobelprisvinnere – Thomas Mann, Willy Brandt og Günter Grass. De tre bygninger symboliserer tre helt ulike tyske skjebner men en felles tysk historie.

Interessen for Thomas Mann bare øker, men i Norge er vi litt utenfor. Norske bokhandlere er inne i en alvorlig krise etter at forlagene kjøpte opp hver sin kjede og en liten gruppe personer i Oslo nå bestemmer hva det ganske land skal ha, det vil si krim og utlever-deg-selv-og-andre-bøker. Da Siv Kirsten Johansen før jul var inne i en sentral bokhandel i Oslo og spurte etter siste utgave av  Thomas Manns ”Døden i Venedig”, spurte bokhandlermedhjelperen om det var en ny krimbok han  ikke hadde fått med seg!

Hvorfor er resten av Europa med Tyskland i spissen så opptatt av Thomas Mann, spurte foredragsholderen. Alle slags grupper – vanlige lesere, historikere, musikksosiologer, filosofer og medisinere – er opptatt av Thomas Mann, og det drives en omfattende forskning på ham. Særlig viktig er det å lese Thomas Mann for å skjerpe vår beredskap mot ny-nazisme, rasisme, høyrepopulisme og antisemittisme. Å lese Thomas Mann i det 21. århundret er spesielt for man ser da hvor viktig det er at et samfunn ikke henfaller til kritikkløshet, likegyldighet og fanatisme. Thomas Mann viste også hvor farlig det er når man politiserer naturvitenskapene på en mekanisk måte, for da kan den mest ”uskyldige” forskning bli et redskap for ondskap.

I romanen ”Buddenbrooks” bygger den unge Thomas Mann på sine erfaringer ved å være født inn i en gammel, rik kjøpmannsfamilie, som er i oppløsning og det går raskt nedover med. Thomas Mann selv sa han var inspirert av Aleksander Kielland, og han kalte Norge for ”Kielland-land!”.

”Buddenbrooks” ble berømt og elsket, men også omstridt. Mye av problematikken er også aktuell i dagens samfunn. Typisk nok er det konkurrenten, den moderne kapitalisten Hagenstöm, som er helt uten dannelse og kulturell ballast, som seiler opp når familien Buddenbrooks mister livskraften og går nedenom og hjem. Kjenner vi ikke igjen mange Hagenströmmer i dagens samfunn?

Interessant ved denne romanen er at kvinnene får mye oppmerksomhet, mens de tidligere fungerte som pynt for mannligheten og husets patriarkiske herre. Det er de som må ta konsekvensene avmennenes valg. Det er kvinnene som hos Thomas Mann viser frem til nødvendige kompromisser og en vei ut av dilemmaene; de er mer livsduglige enn mennene. Det er kvinnene som blir igjen når Buddenbrooks` menn når bunnen.

I ”Trolldomsfjellet”, som Thoman Mann selv omtalte som en av sine mest betydningsfulle romaner, møter vi Hans Castrop som Siv Kirsten Johansen spøkefullt omtalte som eldre bror til Elias Rukla i Dag Solstads ”Sjenanse og verdighet!”. Hans Castrops forlengede opphold på et sanatorium i de sveitsiske alper blir en ”dannelsesreise” der alt drøftes – sykdom, lidelse, psykoanalyse, død og politikk. Her møter man alle de åndsretninger som preget europeisk åndsliv før første verdenskrig og også preger vår tid.

Moralen i boken er enkel og klassisk: Ta vare på tiden! Bruk den godt; snart er den borte.
Thomas Manns mente selv at ”Trolldomsfjellet” måtte leses to ganger, slik man ofte må lytte to ganger til en symfoni for å få med alle nyanser. Siv Kirstens Johansens egen litteraturprofessor i Lund pleide å si at egentlig trengte man tre måneder på de første 200 sidene og tre år på de siste 200.

Foredragsholderen berømmet sterkt vårt medlem Per Qvales oversettelse av ”Trolldomsfjellet” som ga ham Bokklubbenes Oversetterpris.
En tredje romanen Siv Kirsten Johansen behandlet underveis til Lübeck, var ”Doktor Faustus” som Thomas Mann begynte på under sitt eksil i USA. Den har et bredt temaregister, men handler særlig om ondskapens vesen og musikkens makt. Her reises det viktige spørsmål om kunstens moralske forpliktelser. Har ikke åndsmennesket også et ansvar, spurte Thomas Mann.

”Åndsmenneskets ansvar” ble også tittelen på et festskrift til Thoman Manns 80-årsdag, redigert av germanisten Kaare Lervik, som var en venn  av Jahn Otto Johansen og var hans medredaktør i Universitas på 1950-tallet.

Til slutt tok Siv Kirsten Johansen opp ”Døden i Venedig” som Kjell Erik Killi Olsen har innlevelsessterkt illustrerte for Bokklubben. Boken handler om en kunstner som forvandlet sin ungdoms idealer og stormende følelser til nøktern vitenskap. Bokens egentlige tema er ikke, som det ofte misforstått fremheves homoseksualitet, men den estetiske skjønnsdyrkelse som hovedpersonen gir seg hen til ved synet av den vakre unge gutten som har hele livet foran seg. Mot denne skjønnhetsopplevelse setter Thomas Mann et nedslitt Venedig med kolerapest og en døende livsholdning, ja, en døende kultur.

Siv Kirsten avsluttet sin innsiktsfulle forelesning, som fikk meget stor applaus, med å fremheve Thomas Mann som representant for ”det andre Tyskland”, et humanismens og kulturens fyrtårn i en mørk tid. Men fortsatt sliter vi og tyskerne med arven etter Hitler: Hvordan kunne dette skje? Og hva gjør vi i dag for å motvirke slike mørke krefter som igjen er aktive i Europa, i mange andre europeiske land mer enn i selve Tyskland?

Hansabyen Hamburg i rask vekst
På turen til Hamburg hadde formannen, Jahn Otto Johansen, to foredrag om byen vi skulle tilbringe flere dager i. Hamburg er både en by – Tysklands neste største med 1,8 millioner innbyggere – og det er en delstat i Forbundsrepublikken Tyskland. Byen styres av et senat som ledes av en førsteborgermester. Han er samtidig statsminister i delstaten Hamburg. Byens parlament kalles Bürgerschaft (borgerskap), og der har i dag kristelig-demokratene og de grønne flertall sammen. De styrer byen og delstaten, mens det tidligere var det sosialdemokratene som hadde flertall alene i byen og delstaten.

Det i areal lille Hamburg velger på linje med store delstater som Nordrhein-Westphalen, Bayern og Badem-Würtemberg representanter til overkammeret i det tyske parlament – Forbundsrådet. Selv om regjeringen i Berlin har flertall i det som kan sammenlignes med vårt storting, Forbundsdagen, så kan opposisjonen ha flertall i Forbundsrådet og dermed sperre alle lovforslag som er vedtatt i Forbundsdagen. Derfor har det i reformprosessen, forsøkene på å slanke av den tyske velferdsstat som er blitt så topptung at landets økonomi ikke lenger kan bære den, ofte oppstøtt en kø eller forsinkelse – Reformstau. Stau betyr kø og er et fyord i tysk vokabular, noe lange køer på Autobahn er et vitnesbyrd om.
Går man inn på norske avisers nettsider eller turistbilagene, kan man lese de underligste ting, noe som avslører nivået og navlebeskuelsen i norsk journalistikk i dag. I Aftenposten stod det at Hamburg var ”Europas ukjente storby”. Ukjent for hvem, spurte formann Johansen lett oppgitt, og svarte: Ja, kanskje ukjent for de nordmenn som raser forbi i sine biler og skal til Frankrike, Italia og Spania. De går glipp på av mye – både i Hamburg og i hele Rihndalen.

Hamburg er selvsagt ikke ukjent for europeere flest, og heller ikke for dansker og skåninger som ligger nær geografisk. Men for nordmenn som kommer med Colorline til Kiel er det ikke lange veien ned til Hamburg, og der har Colorline bygget sitt store senter. De vet selvfølgelig hvor de skal satse.

Hansabyen Hamburg har mye å by på. Den har en enorm arkitektonisk variasjon, på godt og ondt –   fantasiløs betongbebyggelse og triste havneområder som nå oppgraderes. I sentrum er det en sirlig, vakker arkitektur og langs innsjøen Alster og i forstedene en meget luksuriøs villabebyggelse.

Hamburg er en grønn by med mange parker og trær og det er en våt by, og da tenker jeg ikke først og fremst på de mange som søker seg til Reperbahn og St. Pauli og heller i seg øl, vin og sprit i ofte for store mengder. De er selvsagt nordmenn, svensker og finner, ikke tyskere. Hamburg har utrolig mange kanaler i forbindelse med elve- og havnesystemet, og byen har faktisk flere broer enn både Venezia og Amsterdam.

Hamburg har over 34000 restauranter, kneiper og kafeer. Her finner vi jazzklubben ”Leginär” som en gang var en av Europas aller hotteste jazzsteder. Det var her Radka Toneff spilt inn platen ”Live”.

Hamburg er kjent for sine mange kaffebrennerier. Hamburgerne elsker å ta seg en kaffe, og det er ikke pulverkaffe, men nybrygget kaffe av beste kvalitet og i en fantastisk variasjon. Mange mener at Jens Burg i ”Burg`s Kafferösterei” i Eppendorfer Weg har byens beste kaffe; han omtales ofte som Hamburgs kaffekonge. Men  han har mange utfordrere. Tidligere var det  300 kaffebrennerier i Hamburg. Nå er det bare en liten håndfull igjen, men noe av den beste kaffen man kan få kjøpt i Tyskland, kommer herfra.

Elvebredden og Fiskemarkedet – Fischmarkt – er severdigheter. Langs kaiene er det alltid noe å oppleve. Fiskemarkedet er imidlertid åpent bare søndag morgen fra klokken fem (klokken syv  om vinteren) til halv ti. Men da er det til gjengjeld et herlig liv. Hit kommer natteranglere, turister og til og med hamburgere, for på Fischmarkt kan man foruten øl, brennevin og kaffe av beste sort gjøre en god handel. Formannen kom en gang tilbake til Berlin med 20 røkte ål som han hadde kjøpt for en slikk og ingen ting. Man kan gjøre gode kjøp av grønnsaker og krydder. Den beste pepper finner man i Hamburg.

Og selvsagt er her souvenirer av alle slag; de er som regel ikke laget i Tyskland, slik nissene i det oppskrytte Nissehuset i Drøbak ikke er norske, men produsert i Kina og Thailand. Men på Fischmarkt kan man også komme over gamle bøker og antikviteter, særlig maritime saker.
Hamburg har en av Europas mest berømte dyrejager – Hagenbeck. Den dekker hele 27 hektar og er anlagt slik at dyrene skal følge seg mest mulig hjemme, skjønt hva er hjemme når mange av dem er født her og ikke i Afrika eller Asia. Familier med barn går ikke glipp av foringen, og ungene får anledning til selv å mate elefanter og sjiraffer.

Barn bør man og får man derimot ikke ta med til Reperbahn og St. Pauli, forlystelseskvarteret der de prostituerte opererer og det er fristende barer og kneiper. Men alt er velordnet. De postituerte får ikke lov til å praie kundene ut på gaten, og derfor får man her, i motsetning til visse strøk i Oslo, gå i fred.

Hvis man ikke drikker seg overstadig beruset eller ruser seg på drugs, er Reperbahn i dag et ganske ufarlig sted, men man skal passe seg for lommetyvene fra Balkan og Midt-Østen. De er kunstere i sitt fag. Du merker ikke at de lopper deg. Mange av dem er sigøynere, som tyskerne misliker sterkt og diskriminerer, til tross for at de burde ha dårlig samvittighet for måten de er blitt behandlet på frem til i dag og masseutryddelsen under nazismen. Sigøynerne var den andre folkegruppen etter jødene som ble myrdet bare fordi de var det de var.
Det kan være fornuftig å lytte til gode råd på Sjømannskirken før man går på Reperbahn. Hvis ikke kan man risikere som en og annen sjømann å komme i bare underbuksa til kjerka for å få hjelp. Sjømannskirken ligger like i nærheten av Reperbahn. Det er et samlingssted for fastboende nordmenn og stedet man feirer 17. mai.

Foredragsholderen gjentok at Hamburg er en grønn by. I programmet var det lagt inn et besøk i en park som heter Planten un Blomen. Det er en verden i grønt og alle regnbuens farver, med en blomsterprakt som veksler med årstidene, små innsjøer og minifosser. Vannspeil med liljer er nesten som om man opplever det i Norge. Men parken er i høyeste grad internasjonal. Den japanske avdeling er noe av det fineste man kan se utenfor Japan.

Opprinnelsen til Planten un Blomen går tilbake til Tredveårskrigen da det ble reist en forsvarsmur rundt den indre bykjerne. Men byen vokste etter hvert utenfor murene, slik at forsvarsverkene mistet sin betydning. På slutten av 1700 tallet fikk den belgiske gartner Isak Herman i oppdrag å lave en have innenfor murene. Den skulle anlegges etter engelsk mønster, men er i virkeligheten et internasjonalt mangfold.
I Plantgen un  Blomen arrangeres det såkalte ”Wasserlichkonzerte” på et vannorgel med vannsøyler som danser og spruter i takt med musikken.

En kunstmetropol
Hamburg er i høyeste grad en kunstmetropol. Det er jo derfor Kunstnerforeningen drar hit. Tidligere har vi jo besøkt de fleste av  Europas hovedsteder og kunstmetropoler.  Hamburgers Staatsoper er blant de beste i tyskland, med et konstant ensemble av toppsangere og dansere, men her er også ofte gjestespill fra de fremste operahus og balletter i Europa.

Hamburgeroperaen har tradisjoner helt tilbake til 1678 da ”Opern-Theatrum” ble dannet for å fremføre et bibelsk syngespill, ”Adam og Eva” av Johan Theile. Det var opprinnelig et Stadt-Theater – et byteater –  ikke en statsopera som  i dag. De geistlige hadde vel håpet at nymotens teater og opera ikke skulle vinne innpass, men de kunne ikke hindre sekulariseringen eller verdsliggjøringen.

En viss pastor Winkler raste mot den forferdelige innflytelse som dette ville ha på byens borgere. Religiøse ledere, enten de er kristne prester eller muslimske imamer, har alltid ønsket å kontrollere kunsten, og har vært raske med sine fordømmelser. Vi har hatt mange pastorer Winkler i Norge, ikke bare på Sørlandet, der vårt fremragende medlem Kjell Askildsen ble utsatt for den skarpeste fordømmelse og sensur på grunn av debutboken ”Heretter følger jeg deg helt hjem.”

Om ikke synden utfoldet seg på scenen, så ble den dengang dyrket bak og under scenen. Otto Klemperer hadde i 1910 stor suksess med fremførelsen av ”Lohengrin”, men suksessen ble snart overdøvet av en skandale. Han hadde et forhold til sangerinnen Elisabeth Schuman, og da den sjalu ektemann oppdaget det, troppet han opp og slo til Klemperer i ansiktet med en ridepisk like før forestillingen skulle begynne. Klemperer som altså hadde større vanskeligheter med å holde sin gylf knappet igjen enn han hadde med dirigentstokken, forlot byen i vannære neste morgen.

Vi opplever ikke lenger slike herlige skandaler, i hvert fall ikke i Norge, ironiserte foredragsholderen. Hos oss er det kjendisenes ustanselige og fantasiløse skifte av partnere som omtales i det som engang var kulturaviser i hovedstaden. Pupper og rumper uten virkelig erotisk appell har erstattet virkelige femmes fatale og førsteelskere med reisning.

I Hamburg var det ikke et hoffteater som mange steder ellers i Tyskland, men det var det første borgerteater eller borgeropera som byens innbygger selv reiste. Hamburg klarte å motstå presset fra den italienske opera og ble etter hvert et sentrum for tysk barokk.
Georg Friedrich Händel begynte som violinist og harpist i 1703, og to år etter hadde han sin verdenspremiere på ”Nero” her. Der nuværende operabygg stamme egentlig fra 1820-årene da det ble bygget et nytt teater med 2800 sæter. Her ble Bethovens ”Egmont” første gang fremført.
Operahuset ble ombygget og pusset opp flere ganger, men det viktigste var innholdet, musikken. Da Wagner døde i 1883 ble hele hans Ring-serie oppført, og operasjefer som Hans Bülov og Gustav Mahler bidro til å høyne operaens anseelse i hele Europa. I det forrige århundre ble det fremført helt nye verker her, ikke bare de populære klassikere. for eksempel Paul Hindemiths ”Sancta Susanna”, Igor Stravinskys ”En soldats fortelling” og Leos Janaceks ”Jenufa”, likeledes Wolf gang Korngolds ”Die tote Stadt”.

Etter at Hitler kom til makten ble teatret omdøpt til Hamburgische Staatsoper, og fra da av dominerte Wagner og musikk som Hitler likte. Alt jødisk ble fjernet. Det som ikke var arisk nok ble betraktet som  ”Entfremdet”.

Hamburgeroperaen ble fullstendig ødelagt under bombingen i 1943 og gjenåpnet først 1955 med Mozarts ”Tryllefløyten”. Det er en forestilling som ofte står på programmet.

Dette er i dag en opera som varierer mellom det klassiske og det moderne, som ”Den flyvende hollender” og Wolfgang Rihms ”Erobringen av  Mexico” og Helmut Lachemanns ”Den lille fyrstikkjenta”. Det skal ikke være et enten-eller. Foredragsholderen håpet et både og håper også blir repertoarpolitikken på Den norske opera som jo har fått et hus som er blitt kjent og beundret over hele Europa, også i Hamburg. Han kjente hamburgere som ofte tok snarturen til Oslo med Colorline bare for å se vårt nye operahus.

Hamburg har en rekke museer og gallerier, men aller viktigst er selvsagt Hamburger Kunsthalle. I tillegg til alt det andre som gjør Hamburger Kunsthalle til en av de viktigste kunstmuseer i Europa, var det en utstilling av popkunst med Andy Warhol, Jeff Koons, Damien Hirst, Keith Haring, Martin Kippenberger og  Takashi Murakami. ”Pop Life” het den.

Et sentralt tema ved denne utstillingen var hvordan kunstneren oppfatter og selger seg selv i et marked som er blitt ekstremt kommersialisert. Moderne kunstnere opptrer i dag internasjonalt i mange roller – ikke bare som skapende kunstnere. De skal også være PR-folk og selgere, forretningsfolk, gallerister, kuratorer, TV-opptredende og til og med auksjonarius. Kunstneren blir en multimedia-aktør.

Det spennende med utstillingen ”Pop Life” var at den spenner fra legenden Warhol til de såkalte Young British Artist med Tracey Amin i spissen. Her var installasjoner av Takashi Murakami, berømte verker av Gavin Turk og ikke mins Damien Hirsts skulptur i 18-karat gull, ”Beautiful Inside My Head Forever” som vakte så stor oppsikt på Sothebys for to år siden. Nu er jo Hirst litt for nedadgående så det er bra å kunne se denne nyklassiker nå.  Mange moret seg også over Jeff Koons serie ”Made in heaven”.

Eivind Hjelmtveit måtte kontrollere at ingen av deltagerne var under 18 år, for det var faktisk aldersgrensen for en del av ”Pop Life”.   Og det kan ikke skyldes pornografi eller hva det måtte være som ansees for skadelig. For ungdommen kan jo i dag se hva som helst på Internet og de kan skaffe seg de mest bisarre og avskyelige spill.

Arkitektonisk lovet foredragsholderen interessante opplevelser og utfordringer når vi skulle besøke den nye Hafen City – havnebyen. Det er Europas største byfornyelsesprosjekt for tiden, meget omdiskutert. Man skal igjen kunne spasere ned til Elben i det sentrale Hamburg og få mulighet til å vandre langs nylagte strandpromenader.

I sentrum for dette enorme prosjekt står i tillegg til et nytt akvarium, sjøfartsmuseum og forskningssenter, tegnet av den kjente hollandske arkitekten Rem Koolhaas, det nye konserthuset, Elbe Philharmonie – Kaispecher A med Konserthuset på toppen.
Selve Kaispecher A ble tegnet av Werner Kallmorgen og ble bygget mellom 1962 og -66. På toppen av dette kommer altså det nye konserthuset i glass, tegnet av Herzog & de Meuron. Den bølgeformede takkonstruksjonen skal ifølge arkitektene ”lenke sammen de gamle havnetradisjoner med Hafen Citys nye kulturelle identitet” – intet mindre.

Elbe-filharmonien skal stå ferdig neste år, og de første konserter finner sted i 2012. Vi får allerede nå en følelse av hvordan det vil arte seg.
Men som foredragsholderen antydet – hele prosjektet er omdiskutert og debatten fortsetter. Der Spiegel hadde i vinter et kritisk oppslag med tittelen ”Spøkelsenes by”.

Mange stiller spørsmål: Hvem skal dette være for? Hvem skal bo i de nye dyre leiligheter? Vil kunstnerne ha råd til på etablere seg her? Skremmer man bort byens egne borgere? Skal alle fattige kastes ut og erstattes av ”The rich and the beautiful”?
Mye av diskusjonen er inspirert av den amerikanske samfunnsøkonomen Richard Floridas teori om et ”et spøkelse går over Europa”. ”Den kreative klasse” skal føle seg vel. Resten av innbyggere gir man blaffen. Floridas ide er at byen må oppfinne seg selv påny. Florida er blitt en slags guro for byplanleggere.

Men kan Floridas teorier virkelig omsettes i praksis i Hamburg? Hvem er byen for? Hvem skal byfornyelsen tjene?
Protestantene holder til i Jupi-Bar; navnet passer jo godt. Protestantene etterlyser borgernes plass i disse gigantprosjekter? Hvor er det levende livet? Er det bare er de rike som har råd til å bo her?

Mange unge mennesker, ikke minst kunstnere ned superstar-maleren Daniel i Richter i spissen protesterer på ulike vis. Men når protestene frem? Har kunstnerne noen sjanse overfor storkapitalen når den går i allianse med politikerne?
De unge vil ta byen tilbake, men spørsmålet er om det er for sent. Kunstnerne protesterer også mot hva som skjer andre steder i Hamburg – blant annet at den gamle nesten klassiske Karstadt-bygget i Altona skal erstattes av et kjønnsløst IKEA kjempebygg. Men varehuskjeden Karstadt er kaputt i hele Tyskland, ikke bare i Hamburg.

I mellomtiden protesteres det og demonstreres det. Og det ikke bare snakkes; det brennes biler og søppelbarrikader om natten. Men ingen vet hvem som egentlig står bak, bare at det er en diffus protestbevegelse.  Christoph Schäfer som leder bevegelsen ”Rett til byen”, har grunnlagt noe han kaller Park Fiction  som skal skape et alternativ til gentrifizeringen. Mange steder er det husokkupasjoner, men okkupantene er kanskje litt skuffet. For myndighetene har ikke reagert med kontant utkastelse slik som i lite format i Hausmanngate i Oslo. De lar okkupantene bli; de ser tiden an.

Dirk Petrat som leder kommuneadministrasjonens avdeling for medier, turisme og marketing, forsøker å etablere en dialog med de protesterende kunstnere og husokkupanter. En type som Petrat som går omkring i fargerike klær uten slips, er ikke helt den kapitalistiske byråkrat som unge tyskere har forestilt seg.

Men så er som nevnt Hamburg annerledes, styrt som byen er av kristelig-demokrater og de grønne, en koalisjon som er mer spennende og motsetningsfylt enn regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet og SV i Norge. Petrat fikk til og med senatet med på å kjøpe tilbake et stort område som en kanadisk spekulant hadde kjøpt. Noe slikt skulle neppe ha skjedd i Oslo, der kommunens politikere og byråkrater har limt seg fast i posisjoner som det ikke skal rokkes ved, mente foredragsholderen. I motsetning til i Tyskland trodde han ikke norske politikere og kommunale byråkrater egentlig ønsker at befolkningen skal interessere seg for byplanlegging og arkitektur. De som skal bebo byen, de som skal leve i den nye urbane virkelighet, skal bare finne seg i det som politikere, kommunale byråkrater og ikke minst departementenes embets- og tjenestemenn beslutter.

Opplevelser av kunst og kultur
I Hamburg var det en opplevelsesrik omvisning på landejorden (igjen fordelen med å ha medbrakt buss!) og en båt tur i den enorme havnen, der vårt fremragende arkitektmedlem Nils A. Torp bemerket at her gikk det litt fort i svingene med utbyggingen. Han mente noe burde overlates til fremtidens generasjoner. Alt behøves ikke å bli gjort her og nå!   Som Jahn Otto Johansen var inne på i sitt foredrag var den nye Elbe-filharmonien blitt et omstridt prosjekt, der prislappen stadig ble påplusset som et ”super-Holmenkollen-prosjekt”.

Under et hyggelig kneipebesøk fikk turdeltagerne anledning til å hilse på forfatteren Ingvar Ambjørnsen og hans oversetterhustru Gabrielle som begge bor i Hamburg. Ambjørnsen har også hentet motiver fra Hamburg til sitt forfatterskap (”Inocentia Park”) og kan i dag ikke tenke seg å bo noe annet sted. Gabrielle har oversatt så mange norske skjønnlitterære forfattere at hun ikke lenger husker hvor mange. Hun fikk sammen med Kunstnerforeningens formann den første Willy Brandt-prisen.

To kvelder gikk til besøk i Hamburgs Staatsoper, en operakveld (”Den flyvende hollender”) for alle og en ballettkveld for noen få (John Neumeiers ”Nijinsky”). Begge kvelder ble en stor opplevelse, selv om enkelte syntes regien i ”Den flyvende hollender” var litt stillestående. Men andre mente det ga en bedre opplevelse av den indre åndelige kamp hos hovedpersonene, uforstyrret av de sterke audio-visuelle effekter som preger de fleste oppførelser.

Fra medlemmenes overflødighetshorn
En fantastisk ting ved disse reiser i Kunstnerforeningens egen regi er at så mange av medlemmene underveis øser av sine overflødighetshorn: Henny Moan som den eminente diktoppleser og skuespiller hun er, Kirsti Hopstock med nyskrevne dikt underveis, Marit Bockelie med sitt fløytespill og sprelske viser, Mai Bente Bonnevie med viktige betraktninger om kunstens og kunstnernes vilkår i dag (noe vi håper å få lese mer om på våre hjemmesider) og skuespilleren Per Tofte med opplesning og interessante betraktninger. Per Tofte tør være kjent som en eminent Per Gynt-tolker og den som virkelig satte i gang Gålå-spelet.

Mange andre bidro på sin måte under turen, blant annet Finn Graff med en skarp liten tegning i gjesteboken til den norske sjømannskirke der vi ble mottatt med vafler og interessant historisk foredrag. Siden Graff tegnet formannen og mange andre turdeltagere med stokk, fikk vi en ny påminnelse om at det er medbrakt buss vi skal satse på også i fremtiden. Riktig nok foretar mange av turdeltagerne lange spaserturer, men ingen joggere er hittil observert. De aktive frisksportere får søke seg til andre turoperatører.

I Kunstnerforeningen ønsker vi å opprettholde forestillingen om at nordmenn fortsatt er et kulturfolk, ikke et sportsfolk eller naturfolk.

Jahn Otto Johansen
formann

Image

Marit Bockelie på fløyte
Image

Finn Graff
Image

Ingvar Ambjørnsen og Jahn Otto
Image

Åsil Øverland, Eva Aas, Stein Johan Grieg Halvorsen og Finn Graff
Image

På rundtur i Hamburger Hafen
Image

Tordis og Eivind Hjelmtveit
Image

Per Tofte
Image

Mai Bente Bonnevie og Henny Moan
Image

Nils A. Torp
Image

Elb-Filharmonien beginner å ta form

 

Vårt medlem Kirsti Hopstock, som både er billedkunstner og lyriker, skrev under Kunstnerforeningens Hamburgtur flere nye dikt som hun fremførte til stor glede for deltagerne. Her er et av dem:

Hamburg

To peler i Hamburg
Bismarck urokkelig stolt
trassig triumferende
og
Die Gedächtniskirche
utbombet
sotet sprikende skremmende
støttet opp
men også nesten seirende
for jeg står!

 

Kunst som prostituerer seg?
Ved Mai-Bente Bonnevie

Kunstnerforeningen har hatt en strålende tur til Hamburg (17. – 24 april)  i regi av Siv Kirsten og Jahn Otto Johansen, Eivind Hjelmtveit og foreningens reise- og bussfører Erik Berglie.

Popkunstutstillingen POPLIFE var vårens trekkplaster i Kunsthalle.
Spesielt gledet jeg meg til å se verk av Robert Rauschenberg og Jasper Johns, tungvekterne innen popkunsten, men den gang ei.  Isteden bestod utstillingen av de mer markedsorienterte kunstnerne som Warhol fra 60-70tallet og Koons, Hirst og Murakami m.fl. fra noen tiår senere. Det er et paradoks hvordan disse kunstnerne synliggjør konsumsamfunnet samtidig som de selv har gjort sin kunst til et markedsfenomen.
På vei hjemover i bussen kom jeg over en helsides artikkel i danske Politiken av Karsten Iversen (23.4.2010) om nettopp utstillingen POPLIFE under overskriften om ”Kunst som prostituerer seg”.  Artikkelen gikk ”rett hjem” hos flere av oss. Den formulerer og utdyper foruroligende tanker vi selv tumler med som knytter an til vår egen kunstsituasjon og den kunsten som såkalt slår an i dagens samfunn.  Det dreier seg om kunst versus marked, kunst versus kjendiseri og til syvende og sist kunsten som genuin verdi i seg selv.

Utstillingen i Kunsthalle ble for mange et gjensyn med Warhols fremstilling av det avpersonifiserte moderne forbrukersamfunnet fra 60-70tallet, som silketrykkserier f.eks. av suppebokser etc. samt installasjoner og bilder av Koons, Hirst og Murakami m.fl.  Kunstnere som i likhet med Warhol har hatt suksess med å bli høyprofilerte varemerker, hvis betydning antagelig langt overstiger de enkelte verk.

”Good business is the best art”, sa Andy Warhol.  Hva med Van Gogh som kun solgte et maleri til sin bror Theo i sitt eget liv, men som ga ettertiden den fineste og mest sublime kunst spredt rundt i de største gallerier og museer i store deler av verden? Det begynte med kunsten og ikke med penga!  Men som Ulf Renberg sa da vi drøftet artikkelen i Politiken: ”Det skjedde noe på 60tallet!”  Da Mona Lisa ble utlånt fra Louvre til Moma i New York ble hendelsen fremfor alt en sosial begivenhet og ikke den kunstneriske opplevelsen maleriet innbød til. Kunst var blitt investeringsobjekter og kunstnerne til varemerker.  Det ”fremmanes en kunstpersona som er uavhengig av verk, kvalitet og media, men som alene i kraft av sin berømmelse formår å kaste stjernestøv over sine verker – og alt og alle, som kommer i vedkommendes nærhet.  ….All ide om kunstens autonomi og enestående estetiske kvalitet, som hviler på en annen logikk enn markedets og hverdagens, blir opphevet av disse kunstnere, som helt utelukker den store oppdeling mellom finkultur og popkultur.  De vil underholde, de vil ut til alle, og derfor bruker de skamløst popkulturens mest utbredte medier….Det er et fellestrekk ved POP-LIFEs kunstnere at de gjør deres verker til konsumvare. Men den vare de har å tilby, er ofte bare seg selv.” Verdien bestemmes ikke av verkets skjønnhet eller dets intellektuelle kvaliteter, men alene av kunstnerens evne til å gjennomtrenge markedet.”

Hvor er kunsten? Spør de fleste.  Også vi.  Et spørsmål artikkelforfatteren ser ut til å ha glemt i det hele.  For han avslutter slik: ”Det er en herlig utstilling med masser av diamanter og gull……”.

Publisert i Utenlandstur

Informasjon

Velkommen til nettsidene til Kunstnerforeningen. Guri Heinonen er nettredaktør. Klikk Kontakt oss i menyen over ved henvendelser. Bildet på forsiden er et foto av Per Krohgs maleri på Grand Café, som vi har fått tillatelse til å bruke.

Arkiv