"Språklig mangfold i Skandinavia og Norden" – et engasjerende debattmøte

Det ble et engasjerende debattmøte                 14. november med ca. 40 fremmøtte. Det var invitert et interessant panel med god spredning av både profesjon og alder, som fremla sine innlegg med forskjellige vinklinger på temaet, noe som også ga engasjement og gode innlegg fra salen.

Debattmøtet var det niende i rekken og omhandlet et viktig og aktuelt tema, språkforståelsen med våre naboland.Panelet besto av: Carina Elisabeth Beddari, redaktør i TUR Forlag og litteraturkritiker i Morgenbladet; Arne Torp, Professor i nordisk språkvitenskap ved UiO; Nils Stokke, programredaktør og kanalsjef i Nrk Super; Per Qvale, magister, forfatter og oversetter; Mathilde Fasting, forfatter, Civita. De hadde 5 minutter hver til sine innlegg.

Carina Elisabeth Beddari trakk de lange linjene tilbake til 1790-årene, hvor tanken om et litterært samarbeid allerede var sådd, da ”Det skandinaviske litteraturselskab” ble stiftet i København, og som ga ut tidsskriftet ”Skandinavisk museum”. Siden den gang har skandinavismen vært fremme i flere perioder, og bla holdt Bjørnstjerne Bjørnson den skandinaviske fanen høyt. Av flere grunner og ikke minst polistiske, har et samarbeid ikke lykkes. I dag er det vel få som ønsker seg en union, men det er likevel rart at ideen om et nordisk samarbeid er så lite fremme i offentligheten. Nordisk råds litteraturpris er blant de gjeveste priser forfattere kan få, og i disse dager er det skal opprettes en nordisk barnebokpris. Det ønskelige er at bøker bør leses på originalspråket, men oversettelser gjør bidrar til at flere får tilgang til litteraturen. Litteraturkritikken i aviser og tidsskrift har et ansvar – de profesjonelle leserne må lese skandinaviske bøker på originalspråket!

Små aktører står sterkest i dag når det gjelder tanken om nordisk litterært samarbeid, og tidsskriftet Vagant er her en forgangsfigur, som trykker ofte tekster på svensk og dansk. Audiatur startet som en festival i 2003 – nordisk plattform og nettverk. De startet nettbokhandel i 2007 og nominert til årets bokhandel i 2012. De har et godt utvalg av nordiske og internasjonale bøker. Les mer.

En annen aktør som spiller inn i dag er de nordiske skriveskolene i Norge, Sverige og Danmark. Et samarbeid er viktig og styrker språkforståelsen og gjør en til en bedre språkbruker og fortolker. Det viktigste med et nordisk samarbeid: Å tydeliggjøre forskjeller og likheter, å bruke mulighetene for samarbeid, heller enn å tenke enhetlig samling.»

Professor Arne Torp
«Når folk snakkar om språkforståing i Norden, blir det ikkje alltid gjort klart kva ein meiner med dei omgrepa som blir brukte. Dersom ein med nordiske språk meiner alle dei språka som tradisjonelt blir snakka i dei landa som høyrer til det kulturelle og politiske området Norden, er det heilt klart at fleire av desse språka ikkje på nokon måte er innbyrdes forståelege – tvert imot er dei svært ulike, ettersom dei har heilt ulike opphav. Som me ser her, blir det tradisjonelt tala språk av tre ulike språkfamiliar i Norden. Men det er berre dei nordgermanske språka som til vanleg blir kalla nordiske; samisk (med mange undergrupper), finsk og grønlandsk kallar me ikkje nordiske, men dei er språk i Norden, akkurat som dei nordiske.

Det avgjerande skiljet innanfor dei nordiske språka i dag, går mellom dei øynordiske språka, islandsk og færøysk, på den eine sida og dei skandinaviske språka norsk, svensk og dansk på den andre. Dei skandinaviske språka er derimot det ein kallar grannespråk, dvs. at dei både skriftleg og munnleg fungerer slik at skandinavar tradisjonelt reknar med at morsmålet blir forstått av andre skandinavar.

Svensk og norsk blir rekna saman som nordskandinavisk: Danskar flest høyrer faktisk ikkje skilnad på tala norsk og svensk. Og islandsk er i alle fall eit framandspråk for alle skandinavar. Nynorsk er derimot slett ikkje vanskeleg å forstå for svenskar – i ei nordisk undersøking frå 2003 viste det seg tvert imot at svenske ungdommar forstod ein nynorsk tekst litt betre enn den same teksten på bokmål. Norske skoleelevar meiner derimot at svensk og nynorsk liknar meir på kvarandre enn bokmål og svensk. Såleis dukkar det ikkje reint sjeldan opp svenske ord hos norske elevar som er usikre i nynorsk.

Færøyingane er best i skandinavisk, men nordmennene er best i grannespråk, for ”Norwegian is Danish spoken in Swedish.” I ei gransking frå 2003 der ein undersøkte kor godt folk i heile Norden forstod skandinaviske språk, viste det seg at færøyingane var dei flinkaste. Men grunnen til dei gjorde det så godt, var nok ikkje at morsmålet er færøysk, men det at dei lærer dansk så grundig på skolen. Dei som derimot både i 2003 og i alle andre tidlegare undersøkingar av skandinavisk grannespråksforståing kjem best ut av dei skandinaviske nasjonane, er nordmennene, og det er nok ikkje på grunn av det dei har lært på skolen, men rett og slett fordi dei er så heldige å vere norske.

Situasjonen i dag er slik at den skandinaviske grannespråkskommunikasjonen i praksis er i all hovudsak munnleg. Det er nemleg eit sørgjeleg faktum at skandinavar les lite av blad og aviser på grannespråka, og skjønnlitteraturen blir lesen i omsetjing. Den munnlege kommunikasjonen går stort sett greitt mellom nordmenn og svenskar; i alle fall synest nordmenn at svensk er både lett og pent, medan svenskar har støre problem med norsk. Etter mitt syn er det liten grunn til å bekymre seg for at folk ikkje forstår svensk her i landet, for det gjer dei aller fleste, når det gjeld talespråket. Merkeleg nok er det derimot mange som synest det er vanskeleg å lese svensk, noko som eigentleg er rart, for det er ingen stor avstand mellom skrift og tale på svensk. Her kan det vere grunn til å tru at det er øving som manglar. Med dansk er det mykje verre, for danskane snakkar som kjent ikkje ”dansk”, dersom ein trur at skriftmålet er eit uttrykk for korleis dansk talemål lyder. Her nyttar det altså lite å la elevane lese dansk skrift, for med vår norske lesetradisjon vil dei dermed lese teksten om lag som om det hadde vore bokmål, rett nok med nokre ”skrivefeil”. Dansk skal ikkje lesast, men høyrast. Når det gjeld spesielt danske program, meiner eg derimot at det kunne vere ein ide å bruke den danske originalteksten, og ikkje lage ei norsk omsetjing. Å tekste svensk på svensk, er derimot ingen vits – dei vanskane nordmenn har med svensk, blir stort sett ikkje mindre om ein får tekst attåt – svenske gloser blir ikkje enklare om ein får dei serverte skriftleg.

I eit så lite språksamfunn er det bra at dei som styrer med programma, ikkje ser det som økonomisk forsvarleg å dubbe alle utanlandske program som blir sende i norske bildemedium. På den måten lærer nordmenn, utan at dei så å seie merkar det, ei mengd framandspråk, først og fremst engelsk, sjølvsagt. Eg er overtydd om at den norske og skandinaviske praksisen med teksting og ikkje dubbing gjer oss meir språkmektige enn folk i store europeiske språksamfunn, der all utanlandsk tale blir dubba.– fordubbing, som eg gjerne kallar det. Men kva så med utanlandske program for små ungar som ennå ikkje har lært å lese? Dersom ein krev at småungar skal kunne forstå alt som blir sagt i eit TV-program med tale på eit språk ein ikkje kan vente at dei skjønar, er det sjølvsagt ikkje anna enn dubbing som hjelper. Men å dubbe filmar om Pippi Långstrump eller Emil i Lönnebergafor norske ungar ville etter mitt syn vere kulturelt hærverk og eit steg mot rasering av den norsk-svenske språkfellesskapen, som er den mest robuste lekken i den skandinaviske grannespråksforståinga. Alle gode krefter bør stå saman for å sikre at dette aldri vil skje!»

Nils Stokke: «NRK Super er et univers for barn mellom to og tolv år. Vi sender 13 timer TV hver dag (0630-1930), har en egen DAB-kanal, har eget program på P1 mandag-lørdag 1830-1900 og en stor nettside.  Der internasjonale kanaler viser internasjonale drømmer, skal vi gi dem norsk virkelighet. Barna skal få et innhold hvor de kjenner seg igjen, som tar opp tema de er opptatt av og som de lærer noe av.

NRKs vedtekter sier om det nordiske ansvaret: NRK skal etterstrebe høy kvalitet, mangfold og nyskaping.  Skal formidle innhold fra Norden og bidra til kunnskap om nordiske samfunnsforhold, kultur og språk.

NRK Super har et meget tett samarbeid med nordiske kollegaer. Samarbeidet resulterer i mange nordiske samproduksjoner og mye gratisutvekling av program.

NRK Supers policy på dubbing: Vi dubber stort sett alt under syv år. Innhold for de over syv år: vi dubber mye av det danske, lite av det svenske. Det som ikke dubbes blir tekstet til norsk.  Hvorfor dubber vi: Alt vi kjøper inn har gode historier som vi ønsker at flest mulig skal se. Innholdet blir mer tilgjengelig hvis det dubbes. Dubbing gir en bedre forståelse av innholdet. Ofte er det avgjørende å få med seg talen for å skjønne helheten. Dette er særlig viktig i barneserier. De minste barna kan ikke lese eller leser for dårlig til å få med seg teksten og trenger norsk språkdrakt for å få med seg handlingen.

Det er en misforståelse at vi bare dubber nordisk innhold. Mengden nordisk innhold som sendes i original språkdrakt har steget betraktelig de siste årene. Dette henger selvsagt også sammen med at vi har mer sendetid, men vi sender altså mye mer i nordisk språkdrakt nå enn før.  Pippi og Emil forblir i original svensk språkdrakt på NRK.»

Per Qvale                                                                                                                             «Det er for lengst blitt slik at vi må oversette bøker mellom så nærliggende språk som svensk og norsk, ja, selv dansk og norsk.  Jeg bare nevner at det er et utall kulturelle referanser som nok er ukjente for våre nordiske naboer, for svensker, finner, dansker, færøinger, islendinger, grønlendere. Noen ytterst få utvalgte eksempler:

Svensk: Vi vet hva smörgås og surströmming er, men vet alle hva en sandvikare er? Eller smultronställe, når det står i boligannonser?  Da betyr det idyll. Dutte hører også til den svenske identiteten; det er kjælenavnet på klassikeren Volvo Duett. En rondellhund er en hundefigur plassert i en rundkjøring, på folkelig initiativ, i de mest fantasifulle utførelser.

Alle finner kjenner Lemminkäinen. En norsk oversetter kan bake inn en forsiktig forklaring til hjelp for norske lesere. For eksempel at Lemminkäinen er ” helt i nasjonaleposet Kalevala”  (i likhet med en viss Seppo, Seppo Ilmarinen.) Stor takk, forøvrig, til Albert Lange Fliflet for hans oversettelse av Kalevala til norsk (1967), til målformen nynorsk.  Hva med et finskkurs, i radio eller TV? Det kunne vært kjekt med kurs i svensk også, og bokutgivelser med ordlistesupplement. Samarbeid mellom Nordisk Råd, bokklubber, Foreningen Norden, Letterstedtska Föreningen, forlegger-, forfatter- og oversetterforeningene i våre naboland? Og hvordan går det med samarbeidet mellom Nordisk Ministerråd, Nordisk Språkråd og de nordiske kulturinstitusjonene Voksenåsen, Hässelby slott, Hanaholmen og Schäffergården, dette samarbeidet som innledet det nye årtusen med den firedelte konferansen om ”Nordisk språkforståelse på 2000-tallet”? (Arne Torp?)

Mens jeg er inne på dansk: Denne advarselen på et skilt: Hanen løber!  Hva! Løper hanen! Er den farlig? Man ser seg forvirret omkring. Ser ingen hane. Ser bare en vannkran som drypper.

Det er skandaløst at man døbber filmer på kino og TV på kontinentet. At kjente skuespillerstemmer blir erstattet av en liten gjeng ensformige døbbere. At John Wayne roper: ”Achtung! Achtung! Die verdammten Indianer greifen uns an! Man lærer ikke fremmedspråk på denne måten. Det verste er at norsk TV gjør det samme for barn, selv med nordiske filmer og andre programmer. Da lærer barna aldri svensk og dansk, enn si lærer hvordan finsk, islandsk, færøysk lyder. Nevnte jeg samisk? La oss få originalen! Pippi Långstrump som sier ”Lilla Gubben” og ”min pappa er negerhövding i Söderhavet”, med norske tekster under. La oss få mer nordisk i nordiske TV-kanaler, først og fremst for danskene, som har så vondt for å forstå oss andre i Norden. Og la oss omsider få det programmet jeg vet flere av oss lengter etter, etter mønster av Norge rundt: Det skal hete Norden rundt. Gjerne supplert med litt kursing i språk og dialekter. La meg avslutte med å si: Originalen er best. Men for å få den utenlandske originalen med full forståelse, må det en undertekst til! Hva gjør man så med en bok, for eksempel en svensk eller dansk? Man oversetter den – kongenialt – til verdens beste norsk.»

Mathilde Fasting                                                                                                               «Språk og kulturforståelse er blitt en viktig konkurransefaktor, men er like viktig for kulturutveksling og enkeltmenneskets livskvalitet.  Kompetanse i fremmedspråk er også viktig for å motvirke intoleranse og fordommer. Vi må forstå hverandre for å kunne samarbeide. Premisset for denne debatten er at språkforståelsen har blitt verre i Skandinavia, men har den det? Essensen er at folk selv må bruke språket, de må selv velge å snakke skandinavisk – ikke engelsk – med hverandre. Hvis ikke folk selv velger å holde skandinavisk språkforståelse i hevd, hjelper ikke statlig kosmetikk. Slagord som Språk åpner dører og bygger broer er ikke tomme metaforer, men helt vesentlig. Språket som i dag åpner dører er engelsk, ikke skandinaviske språk, selv om det er faktisk slik at låneordene fra engelsk faktisk gjør at det blir enklere å forstå dansk.

Dessuten går TV-bransjen gjennom en grunnleggende endring. Det er ikke lenger TV-kanalene som bestemmer hva hver enkelt skal se på, du bestemmer selv. Og du kan plukke fra amerikansk, norsk Netflix, svensk TV4 osv. En nostalgisk lengsel tilbake til svensk TV som alternativ kanal til NRK for folk på Østlandet er utopi. Diskusjonen om blant annet dubbing eller ikke dubbing bør ta hensyn til at markedet har endret seg. Jeg er mor til en som dubber filmer, men liker ikke dubbede filmer, ergo velger jeg filmer med tekst, eller hører direkte på originalspråket om jeg forstår det. De fleste som er opptatt av språk mener nok at dubbing svekker språkutvikling, og at det ikke finnes gode grunner til å dubbe. Det er å svartmale dubbingen. Dubbing har kommet for å bli. Nettopp derfor er det viktig med debatt om hva god dubbing er, hva som kan og bør dubbes. Det finnes argumenter både for og mot dubbing, blant annet at det er fint for barn som ikke kan lese, mens teksting derimot er fint for språkforståelse og for hørselshemmede.Jeg tror likevel at det er et annet område som er viktigere enn diskusjon av dubbing og teksting i skandinavisk språkforståelse, og det er migrasjon og samkvem mellom de nordiske landene.

I dag kommer svensker i hopetall for å jobbe i Norge. Jeg hører ikke at folk snakker engelsk til dem i restaurantene. En utvidelse av et felles nordisk arbeidsmarked og satsing på samferdselskommunikasjon mellom landene, gjør barrierer for arbeid i de andre skandinaviske landene lavere. Fremtidens skandinaviske språkforståelse må se muligheter i samkvem, bygg også ”fysiske broer”.

Etter disse innholdsrike innleggene fra paneldeltakerne fikk vi et flott innslag fra salen ved generalsekretær Espen Stedje fra Foreningen Norden, en forening som er sterkt engasjert i den nordiske språkdebatten.

Espen Stedje                                                                                                            «Foreningen Norden har som en av sine aller viktigste oppgaver å ta vare på og utvikle det nordiske og skandinaviske språkfellesskapet. Å kunne snakke med hverandre på skandinavisk i Norden, gir en stor samfunnsgevinst og styrker den nordiske samfølelsen. Særlig viktig er det å gi unge mennesker og nye nordiske borgere språkforståelse, engasjement og kunnskap om verdien av det nordiske kulturfellesskapet. Foreningen Norden skal bidra til at flere skoler underviser i nabospråk. Det står i læreplanen, men blir i liten grad fulgt opp i praksis. Vi mener at skandinavisk er et og samme språk, med minst fire skriftspråkvarianter.

På foreningens landsmøte i sommer vedtok vi en resolusjon mot dubbing. Vi mener det er en uting at barneprogrammer på dansk og svensk blir dubbet til norsk på NRK. Det har en egenverdi for barn å forstå melodien i nabospråkene, og det bidrar til å styrke deres nabospråkforståelse.

Ved dubbing frarøves barna muligheten til å utvikle forståelsen for våre nabospråk og kanskje begrense deres muligheter til aktivt å ta i bruk det nordiske språk- og kulturfellesskapet. I dag dubbes dialekter på den andre siden av riksgrensen, ikke fordi det nødvendigvis er vanskelig å forstå dem, men fordi det går en riksgrense der. En annen uting er asymmetrisk teksting. Det vil si at kun den ene personen i en samtale blir tekstet på tv. Dette er politisk teksting og har ingenting med forståelse å gjøre. Foreningen Norden har en rekke tiltak for å styrke språkforståelsen blant unge. Denne høsten har 3.000 norske skoleelever fått besøk av en dansk eller svensk forfatter i det vi kaller ”Nordisk forfatterbesøk”. På den måten får de innblikk i et nabolands litteratur og språk, samt et personlig møte med en forfatter. Vi ser at jo tidligere barn møter et nabospråk, enklere blir det. Helt siden 1950-tallet har vi sendt barn på sommerleir til Hillerød nord for København. Gjennomgående er at etter et par dager er ikke dansk noe problem lenger. Derfor er det er så viktig med de personlige møtene.

Det er enormt viktig for språkforståelsen at vi i dag har så mange unge svensker som arbeider i Norge. Disse og deres familie og venner som kommer på besøk, styrker forståelsen av norsk. Vi har hatt et felles arbeidsmarked siden 1954, det har aldri vært brukt i større utstrekning enn i dag. En del hindringer bør fjernes før vi har et reelt fellesnordisk arbeidsmarked. Det kan få en enorm betydning for fremtidens språkforståelse i Norden.»

I pausen fikk vi et flott innslag av vårt varamedlem i styret sangeren og pedagogen Guri Egge, som fremførte ”Jeg tror ” (en trosbekjennelse) ført i pennen av Torgeir Rebolledo Pedersen og tonesatt av komponisten Tor Halmrast. Stor begeistring i salen.

Så ble de fremmøtte oppfordret til å ta ordet, og det var mange og gode spørsmål/innlegg fra salen. Språk og språkforståelse er absolutt noe som opptar de fleste og engasjerer. Saken om dubbing var et sentralt tema, noe som også gikk frem i innleggene fra panelet og Espen Stedje. Her har vi nok et generasjonskifte når det gjelder å akseptere/forsvare dubbing. I vår barndomstid hadde vi knapt TV-titting og selv når våre barn var små, hadde ikke internettsverden gjort sitt inntog og TV-kanalene var svært få. Dagens barn ser på TV og spiller PC-spill mange timer daglig fra de er svært unge.

Paneldeltakerne uttrykte at de hadde stor glede av å delta på møtet og likte den formen som våre debattmøter har. Foreningens medlemmer gir uttrykk for at debattmøtene er  både interessante og har en stor opplysningsverdi. Arkitekt og styremedlem Seppo Heinonen har laget opplegget for møtet og ledet det hele. Paneldeltakerne fikk hver sin bok «Kunstnerforeningen – 150 år» av Jahn Otto Johansen.

Ref. Guri S. Heinonen

 

 

Publisert i Debattmøte

Informasjon

Velkommen til nettsidene til Kunstnerforeningen. Guri Heinonen er nettredaktør. Klikk Kontakt oss i menyen over ved henvendelser. Bildet på forsiden er et foto av Per Krohgs maleri på Grand Café, som vi har fått tillatelse til å bruke.

Arkiv