Minneord – Inger Sitter 1925 – 2015

Det var med stor sorg vi mottok budskapet om at vårt høyt respekterte æresmedlem Inger Sitter har gått ut av tiden. Ved sin debututstilling i Trondheim som 13 åring ble hun allerede betegnet som et vidunderbarn. Siden har hun markert seg som en av vår tids største billedkunstnere, kanskje nettopp fordi hun bevarte barnet intakt i seg gjennom et helt og kompromissløst kunstnerliv. For Inger Sitter gikk aldri på kompromiss. Hennes trang til rettferdighet og til å bry seg i så mangt, gjorde henne til en sentral talsperson i det offentlige rom. Og dermed også til et forbilde vi så sårt trengte til.
Inger Sitter har sagt: ”Å male er måten jeg puster på”. Hun var sin kunst, sitt uttrykk. Og hun stilte høye krav ikke minst til seg selv, noe som ga henne en viktig nærhet til sitt publikum. En gang skal en publikummer ha sagt til henne: ”Det jeg liker så godt med dine bilder, er at det er plass til meg selv i dem”. Større kompliment kan vel neppe en kunstner få. Inger Sitter så seg ikke tilbake. Hennes nysgjerrighet og engasjement gjorde det viktigere å engasjere seg, å skape, å leve i nuet. Da så hun enda mer, og med vel så skarpe og klare sanser. En kunstner som bevarer slike egenskaper i seg til siste åndedrag, er og blir et stort forbilde og en inspirasjon for oss.
Inger Sitter var første kvinnelige professor ved Statens Kunstakademi. Hun var Ridder av St Olavs Orden, og har mottatt Norsk Kulturråds Ærespris samt Vestfolds fylkeskommunes Kunstnerpris. Når styret i Kunstnerforeningen tildelte henne æresmedlemskap og overrakte henne Nina Sundbyes statuett av foreningens stifter, Bjørnstjerne Bjørnson, hadde Inger Sitter ikke ord for sin stolthet, slik vi var like stolte over å ha henne som vårt forbilde. Hun var også ridder av Kunstnerforeningens Purpurnæsorden. Det er med stor takk til en stor kunstner vi vil minnes henne i lang, lang tid.
Bjørn Birch, styreleder