Close

Pareliusprisen 2014 til Sølvi Edvardsen!

Morten Røhrt leser prolog
Morten Røhrt

Signe og Fredrik Parelius’ pris 2014, ble delt ut på årets juleball 7. desember og gikk til koreografen og danseren Sølvi Edvardsen.
Morten Røhrt, varamedlem for Film- og scenekunstgruppen,  ga styrets begrunnelse for valget av prisvinner i sin tale:
“Årets mottaker av PARELIUSPRISEN 2014 er en av Norges mest anerkjente koreografer innen moderne dans med en meget stor produksjon bak seg. Utdannet bla ved Den Norske Balletthøyskole og Centre International de la Danse Moderne i Paris. Var danser ved Collage dansekompani fra 1977 – 85 og debuterte som koreograf i 1980.
Med særpreg og en sterk visuell helhet som siktemål, har vedkommende koreografert for fjernsyn og dansekompanier, har vært med i produksjoner ved flere teatre og har gjennomført mange store enkeltprosjekter. («Ildsjeler», «Domene for damer», «Sort Vase» og «3og2 saman».) 1984 – Mottok Kritikerprisen for «Kimen» med Collage Dansekompani og mottok Oslo bys kulturstipend 2000.
Produksjoner for Nasjonalballetten, («Tabu» 1998 med Vertavokvartetten), for Oslo Dance Ensemble og Carte Blanche (bl a «Link», som var deres satsning ifb med OL -94 – og senere «Snehvit» 2002)
Flere TV-produksjoner for Sommerkonserten i Holmenkollen. Koreografert innslag til store begivenheter; Åpningen av Gardermoen Lufthavn og Festspillene i Bergen – våren 2001 skapte hun «Bolero» med Oslo Filharmoniske Orkester i Konserthuset.
2002 – «Beyond Borders» – oppdrag fra UD ifbm 50-årsjubileet for Norges bistandsarbeid i India – premiere i New Dehli.
Har laget sin egen trilogi; «Black bride» (2002) «Memento mori» (2005) – hennes 25årsjubileum som koreograf. «Signum Axis» (2008) oppført på Dansens Hus. Samtidig «Hug in Heaven» – Bærum kulturhus. Koreografi for Frikar, Akershus teater; «Hildringstimen» og «Vårherres klinkekule». (+ scenografi og kostyme)
Årets Pareliusmottaker fikk Oslo kommunes kunstnerpris i 2013! Det er med glede, entusiasme, respekt og stor selvfølgelighet vi deler ut Pareliusprisen 2014 til SØLVI EDVARDSEN!
Stående applaus fra de 220 deltakerne på Juleballet! Sølvi Edvardsen kvitterte for prisen og holdt en velformulert og flott takketale, som gjengis her:
Sølvi Edvardsen takker for prisen. Foto : Henning Høholt
Sølvi Edvardsen takker for prisen. Foto : Henning Høholt

Takketale til mottagelse av  Signe og Fredrik Parelius’Pris 2014
DANSEN
En stum figur er danseren- og dog
kan ord bli dans, og der kan alt bli sagt.
De store rytmer vi er underlagt,
har formet dette jordens eldste sprog.
En dans er kroppens tause dialog
med kosmos: puls og sol som slår i takt,
Og den beherskes av den samme makt
som fuglens vinge, vannets bølgetog.
Som dansen vil forvandle kropp til ånd,
forvandler diktet ordenes substans:
Først rytmisk bundet vil en kropp bli fri,
slik sproget først blir fritt i diktets bånd.
Som poesi er ord, forløst i dans,
Er dans en kropp, forløst i poesi.
 
I dette vakre diktet av Andre Bjerke sidestilles bevegelsen og ordet; noe jeg har kjempet for lenge. Men selv om jeg har bevegelsen som hoveduttrykk, er ordet noen ganger helt nødvendig, selv for meg, og et av de fineste ordene vi har er TAKK.
Tusen takk for Pareliusprisen, gitt av denne foreningen som det for meg i en årrekke har vært en glede å være medlem i, og hvor det er så mange jeg har beundret og beundrer som kunstnere. For oss alle handler det om å bli sett, og jeg er derfor så ekstremt takknemlig for å bli sett og priset på denne generøse måten. Spesielt i en tid med ny giv og ny energi i Kunstnerforeningen, gir det enorm oppdrift å bli valgt i et forum med så mye kompetanse og hvor så mange fortjener en pris.  Det er livet i seg selv som fascinerer. Liv er pust, og pust er bevegelse!
Å være koreograf og å uttrykke  meg gjennom bevegelse, er min stemme; det som gjør meg hel fordi det er den jeg ER. Min drivkraft er en intens kjærlighet til min profesjon og en dyp fascinasjon for livet og det fineste og mest komplekse instrument som finnes- mennesket. Dette medfører imidlertid også å bli avhengig av mennesker.
Jeg har en indre vulkan av uttrykksbehov og er ellers en person som liker å gå stille i dørene og arbeide for det jeg tror på. Dette er en problematisk kombinasjon i en verden og et kunstuttrykk hvor man må være så mye mer enn sin profesjon for å kjempe seg frem. Personlig markedsføring og salg av egen person er en vanskelig terskel. 
Dansemiljøet er preget av ekstrem stor konkurranse fordi alle kjemper om å få lov til å arbeide. Jeg er ikke noe konkurransemenneske og mistrives sterkt i skuffen med kniver og spisse albuer. Men jeg har stor tro på det jeg gjør og er derfor svært takknemlig for de som har sett meg og gitt meg muligheter til å skape og slippe ut noen av de bildene jeg har ønsket å dele. Noe som ved siden av de menneskene jeg er glad i, gir livet mitt mening. Jeg har ønske og tro på kjærlighet og trang til å gi av seg selv som drivkraft, og ikke prestisje, og det er derfor særs givende å bli kreditert og satt pris på for det man har gjort og gjør.
Jeg er stolt av å være koreograf skjønt jeg fremdeles møtes av mangel på kunnskap om hva det er. Ja, hva er en koreograf egentlig?jeg forklarer det med bevegelseskomponist og noen ganger scenisk billedskaper, spesielt i de gangene jeg også gjør scenografi og kostymer. Men det enkleste og viktigste for meg er at koreografi er bevisst formidling gjennom bevegelse.   Det gir mening å kjempe for noe man tror på! Og det har vært en kamp å brette ut vingene sine i norsk dans, og mange i min generasjon som må regnes blant pionerene innen samtidsdansen i Norge, er blitt vingestekket for lenge siden fordi støtteordningene vi alle er avhengig av for å ha kunstnerisk mulighet og kunstnerisk frihet, ikke rekker til mange og prioriteringene i flere tiår har vært rettet mot nye generasjoner.
Dans er en dyr kunstart fordi selv et mindre scenisk prosjekt fungerer som en liten bedrift hvor alle involverte skal lønnes og ulike tjenester må betales. Dette er sårbart fordi man blir avhengig av at andre skal gi arbeidstillatelse i form av støtte eller oppdrag.
Jeg takker derfor alle de som har bidratt til at jeg har kunnet utøve min profesjon, og tar med meg i dag alle de fantastiske menneskene jeg har arbeidet med:gode kolleger i Collage Dansekompani, oppdragsgivere, scenekunstnere,både dansere, skuespillere, sangere og musikere, designere, produsenter, komponister, assistenter, scenearbeidere,teknikere, håndverkere,fotografer, kolleger og mange andre som har bidratt i arbeidet med dette kunstuttrykket som alltid er et resultat av dialog og samarbeid i et team.
Jeg elsker å bli utfordret og å utfordre i troen på at man må fortsette å strekke seg for å  fortsette å vokse! Takk til alle som har villet utfordres og som vil meg vel! Takk til alle som har jobbet med meg og for meg!
Jeg tror motstand er nødvendig for å bli klar over hva som er viktig, men har ofte erfart og tenkt at det hadde vært godt om mer kan skje på grunn av og ikke på tross av!
Som billedskaper har jeg ofte ønsket å kunne låse meg inn på et atelier og slippe ut alle bildene i hodet mitt på lerret; ikke fordi skaperprosessen er enklere, den er like kompleks for oss alle, men fordi det er mulig på denne måten å benytte hele sitt potensiale. Å skape er en ensom prosess om man sitter alene eller kjemper for å få sin visjon igjennom blant mange mennesker.  Men bildene i mitt hode står ikke stille, de er i konstant bevegelse, og gevinsten er at samarbeidet med andre mennesker aldri blir kjedelig! Ethvert menneske er et nytt univers, og det er fantastisk spennende å være i dialog med utøvere og medarbeidere som kan og vil, et samarbeid som aldri tar slutt fordi scenekunstens vesen er levende øyeblikk og således må skapes, utforskes og hentes frem igjen og igjen i en evig søken etter større forståelse.
Scenekunstens stebarn, dansen eller bevegelsen, begynner bokstavelig talt å stå på egne ben i Norge og bli respektert for det, men dansens manglende status som kunstart har kostet, og det å bli sett og satt pris på ekstra kjærkomment. Det gir styrke i troen på at det er konstruktivt å ville gi og bidra for en som elsker jakten på øyeblikkene som klinger og gir mening og uutgrunneligheten og mysteriet som ligger i kunstens vesen.
Takk for dette bidraget som denne prisen er både i økonomi og mentalt løft som gjør at jeg kan fortsette å gjøre nødvendige forbedringer i tilnærming til min profesjon hvor jeg fremdeles føler at jeg har det meste ugjort og fortsatt har stor trang til å brette ut mine vinger!  
TUSEN TAKK!”