2023 Solveig Levin har gått ut av tiden.

Så ble det slik. Solveig Levin, som var et av de mest levende menneskene blant oss, døde trygg og rolig julaften morgen. Vi besøkte henne siste gang den 19. desember. Da satt hun og strålte i foajeen og var velkomstkomité. Hun spratt opp. «Vil dere ha kaffe?» Tiden fløy alltid i Solveigs selskap. Man gikk med mer energi enn man kom med, og med en stor glede i hjertet over å kjenne henne. Man kunne snakke med Solveig om alt. Takhøyden var større, toleransen og etikken også. Hun var tydelig på hva hun mente, og hukommelsen var plagsomt mye bedre enn hva vi yngre kunne stille opp med. Solveig var alltid nysgjerrig på nye ting. Som 102åring sa hun etter en kveld i Kunstnerforeningen; «Nå har jeg lært noe nytt i dag også.» Som 103åring var hun på en lunsj på Holmenkollen restaurant. Tåken lå tungt over byen, men solen skinte der oppe. Når vi kjørte ned igjen og nærmet oss skylaget, sa hun; «Så vakkert dette er. Jeg har aldri opplevd noe slik noen gang, selv når jeg fløy.» Det er nettopp denne tilnærmingen til livet, til de små og store tingene, til alltid å lære noe uansett alder, som vil bli stående som vår aller viktigste lærdom. For hun ga alltid nærvær. Solveig spurte alltid; «Hvordan har du det? Og kjæresten din da?» Man rakk knapt spørre hvordan hun selv hadde det først. Det sier mye om et menneske som bar sin to år gamle datter over grensen for å redde henne, og seg selv, under krigen. Robert hadde klart å flykte ad annen vei. Mona Levins bok, Mors historie, forteller det meste. Sidsel Levins utrettelige arbeid for Jødisk museum der Solveig var som et hjelpende leksikon også. For Solveig var den trofaste og sterke kvinnen som bar fram sin mann og sine barn. Som frivillig stod hun alltid der på medlemsmøter og juleball i Kunstnerforeningen. Hun spurte alltid «Hvordan går det med det du arbeider med nå», og hun husket. Hun gjorde det bare. Var der. Hun tok aldri plass, men hun fylte hele rommet. Hele hjertet. Hun begraves på 109 års dagen sin, som et av de yngste og mest moderne menneskene jeg har kjent. Ung, fordi det var det hun var, selv i så høy alder. «Et liv er ikke lenger» sa hun. Nå er det merkelig stille. Vi bærer historiene og minnene nå, med stolthet. Vi glemmer dem ikke. Du har fløyet videre slik du levde. I fred. Vi roper etter deg: Takk! Hvil i fred om du rekker det, du gode menneske.

For Kunstnerforeningen, Bjørn Birch, dgl. leder. Foto Bjørn Birch