Morten Røhrt har gått bort.

Det var med sjokk og stor sorg vi mottok budskapet om at Morten Røhrt brått og uventet døde av et massivt hjerteinfarkt mens han sov. Morten ble bare 64 år, men han rakk å sette så dype spor i så mange mennesker. Det er ett ord som beskriver ham best; «varm». Han var varm når han var glad. Når han ble begeistret. Når han var redd, eller ble urettferdig behandlet. Da var han også varm. Humoren strakk seg fra burlesk til mildt sorgmunter, men alltid varm. Han etterlot aldri en venn eller kollega uten at man merket varmen. Han kunne slenge seg på et fly for å være sammen med en syk venn noen timer eller dager. Han rakk det vi andre drømmer om.
Morten ble utdannet ved Statens Teaterhøgskole i 1977. Han har stått på mange av landets scener. Rogaland Teater, Den Nationale Scene og Nationaltheatret foruten sitt lange engasjement ved Oslo Nye Teater for å nevne noen. Han spilte også flere roller i radio og TV og film, blant annet husker vi ham fra «Hotel Cæsar».
Mortens rollefag strakk seg fra Shakespeare og Dostojevskij til Oscar Wilde, det favnet musikaler, one-man-show og ny norsk drama­tikk. Han behersket tragedien like godt som komedien. Morten studerte og spilte Shakespeare ved The Globe, hvor han også representerte Norge under OL-kultursesongen. Han ga skarpt og nådeløst liv til Thénarier i Les Misérables, til Presten i De Tause Heltene på Grini, og ikke minst til Brambani i forestillingen med samme navn i Sandvika så sent som i fjor sommer. I det siste har han skapt varme og glede som snekker Andersen i dukketeateret på Trikkestallen på Torshov, og «Deilige gamle teater», som han hadde laget selv sammen med Bentein Baardson og musikk av Kari Stokke. Her fortalte han om Centralteatrets historie. En gang i tiden overnattet han der mens han kjempet for å restaurere prismekronen i salen. Det var slik Morten var.
Morten har gjort enormt mye for Kunstnerforeningen. I to omganger satt han i styret. Der satt han også nå. Han bar Storkorset i Purpurnæseordenen, og alle husker ham fra alle hans bidrag gjennom mange år. Mortens historiske kunnskap var enorm. Hans interesse for det smale kunstuttrykket var perfekt. Han behersket språk og replikk bedre enn de fleste. Så var også stemmen hans unik. Morten var full av anekdoter. Det er ikke en av de store skuespillerne han ikke kunne parodiere hjertevarmt, mens han fortalte om både snertne replikker og situasjoner så tårene trillet av latter. Han ga alle anekdotene liv. Nå er Morten selv blitt en anekdote. Et helt liv er levd, selv om vi alle sørger over at vi fikk låne ham så kort. Det var mer å gjøre. Men siste ord er sagt selv om stemmen vil høres lenge gjennom lydbøker, film og TV opptak. Morten har lært oss noe selv med sin bortgang; Kom litt nærmere hverandre. Vær hos. Vær del av. Vær rettferdig. Vær varm. Vi er stolte av å ha vært del av ditt liv, Morten. Takknemlige for alt du ga. Nå skal du bli en av våre historier. Vi kommer til å huske deg så lenge, lenge. Det er i dyp sorg men med stor stolthet vi lyser fred over ditt minne.
 
Bjørn Birch
Styreleder