Foreningens historie – kortversjon

Kunstnerforeningen ble stiftet første gang i 1848 av maleren Hans Gude og fiolinisten Ole Bull, samt av flere av deres venner.

I tiden etter 1814, måtte de som ville bli kunstnere dra til Europas kunstbyer enten for å studere eller for å finne levebrød. Billedhuggerne dro til Thorvaldsens Roma, musikerne dro gjerne til Berlin, eller de gjorde som Ole Bull og dro til Paris. Malerne fulgte enten i I. C. Dahls fotspor til Dredsen, eller etter Fearnley til München. Mange gjorde som Tidemand og Gude, og dro til Düsseldorf. Etter februarrevolusjonen i Paris i 1848 spredte uroen seg, så de fleste fant det best å dra hjem. De møttes i Christiania, og i 1848 stiftet de Kunstnerforeningen med Hans F. Gude som formann.

I mars 1849 laget de sine berømte forestillinger på Christiania Theater, der studentene sang korverk av Kjerulf,  og Ole Bull spilte “På solen jeg ser”.

Da forholdene roet seg ute i Europa, reiste mange av kunstnerne tilbake til Düsseldorf, Roma og Paris. Ole Bull derimot, reiste til Bergen og grunnla det første teatret i sin egen hjemby.

Takket være Bjørnstjerne Bjørnsons innsats, ble Christiania Theater et norsk teater midt i 1850-årene. Skuespillerne utgjorde hovedstammen i den gjenreiste Kunstnerforeningen, som ble stiftet på nytt i 1860. Denne gangen var det Vinje, Wolf, Kjerulf og Ibsen som “gjenopplivet” foreningen.

Den danskefødte skuespilleren og operasangeren Nicolai Wolf, ble den gangen valgt som formann.

Kunstnerforeningen hadde ti ideelle mål allerede fra 1848. Hovedmålet var å arbeide for å “fremme det internasjonale kunstliv, og skaffe unge talenter stipendier og mulighet for å komme ut og lære.” Foreningen av 1860 var nok mer opptatt av det gode samvær på tvers av fag-grensene.

I sin senere utvikling har Kunstnerforeningen forsøkt å følge begge disse målene. I 1880 og 90-årene laget billedkunstnerne og forfatterne sine egne faglige foreninger. Det har etter all sannsynlighet bare forsterket behovet for en tverrfaglig kunstnerisk klubb. Kunstnerforeningen er sånn sett moderforeningen til det vi i dag ser som våre viktige fagforeninger.

Kunstnerforeningen har helt fra starten av bestått av 5 faggrupper: billedkunstnere, forfattere, arkitekter, musikere og film- og scenekunstnere. I tillegg har Kunstnerforeningen alltid tatt opp et lite antall medlemmer uten aktivt kunstnerskap. Blant disse ser man ofte museums- og gallerifolk, mesener og andre som gjennom sin nære kontakt til kunst og kunstnere tilhører vårt miljø. Dette medlemskapet defineres som et assosiert medlemskap. De har full møterett på alle arrangementer, men de har ikke stemmerett på årsmøter, og er heller ikke valgbare til styret, stipend- eller valgkomiteene. De kan heller ikke motta stipend eller annen økonomisk støtte.

Kunstnerforeningens tilholdsteder

Som nevnt holdt norske kunstnere til i Europas kunstbyer i tiden etter 1814. Vi hadde tross alt ikke noe kunstakademi her hjemme i Norge.

Februarrevolusjonen i Paris i 1848 spredte seg over store deler av Europa, og gjorde at de norske kunstnerne vendte hjem i 1849. Her samlet de seg i Christiania, og da særlig på lyststedet “Solli” (Sollied), som var en løkke ved Drammensveien. Stedet kalte seg “et lyststed for honette personer”, og var åpent med både servering, blåseorkester og sangkor. Det kalte seg honett i motsetning til kneipene i Vika og Vaterland, som var lite ansett for “honette personer”. I samvær med hjemmeværende kunstnere som Welhaven, Kjerulf og tidens ledende arkitekter som Linstow, Grosch og Schirmer, planla de en forening og en presentajsonsforestilling på Christiania Theater i mars måned. Senere i 1849 flyttet de samværet til Gamle Raadhus, hvor de holdt sammenkomster frem til forestillingen på teateret. Noen av malerne fikk også anledning til å låne et av de nybygde auditoriene på Universitetet som atelier, takket være Schirmer og Grosch.

Etter presentasjonsforestillingen i mars 1849 holdt den nystiftede Kunstnerforeningen til i forskjellige kaféene i kvartalene rundt Kongensgate og Dronningensgate. I denne tiden ble skuespilleren Johannes Bruun en hovedfigur. Han kjempet blant annet for at norsk skulle være det språket man talte på scenen. En periode ble møtene holdt på Søylehallen i Akersgaten. I dag er dette skuespillergarderobe på Centralteatret. Senere (1911-1918) holdt Kunstnerforeningen til i Overlyssalen i Studentersamfundets nye lokale i Universitetsgaten, også kalt “Chateau Neuf”. Senere ble dette stedet Kent som Humla.

Da vinhandler Bloms bodega i 1990-årene flyttet til den gamle stallen i Karl Johans gate 37 – 41, ble Bloms bodega et kjært møtested for mange kunstnere. Under Første verdenskrig og i 1920-årene var det forbud mot servering av sterke drikkevarer i Kristiania (nå Kristiania med K, fra 1924 omdøpt til Oslo), men i 1927 falt forbudet bort ved folkeavstemming. Til gjengjeld vedtok bystyret da et forbud mot bodegaer. Kunstnerforeningen søkte kommunen om å få drive Blom bodega som “Kunstnernes restaurant Blom”. Det ble innvilget lisens til dette med Sigfred Stephensen som restauratør. Denne ordningen fortsatte i 1930-årene og under og etter Andre verdenskrig, riktignok under skiftende formenn og med skiftende restauratører. Under Andre verdenskrig opprettet Kunstnerforeningen et fond, K2, som skulle hjelpe kunstnere som ble hindret av den tyske okkupasjonsmakten i å utøve sine yrker. Dette ble selvsagt gjort i all hemmelighet. I denne perioden var Fredrik Parelius formann.

Flere ganger var Blom truet av rivning og nybygg i Karl Johan kvartalet, men dette ble først alvor i 1982. Ved bygging av Paleet i Karl Johan-kvartalet i begynnelsen av 1980-årene ønsket byggherren å rive Blom, for så å bygge en ny restaurant. Byggherren Thor Furuholmen sa “Nå river vi det gamle rukkelet og bygger nytt”. Kun ved iherdig innsats fra Kunstnerforeningens styre, og med hjelp av Oslos ordfører Albert Nordengen, fant man en teknisk løsning. Blom restaurant ble hengende i barduner, mens man gravde under og bygget over. Kjøkken og garderobe var i så dårlig stand at disse ble revet og fornyet. Blom, som ble etablert i 1890, var en av Oslos eldste restauranter eller bodegaer om man vil, nest etter Gamle Raadhus og Engebret Café. Blom ble til slutt nedlagt i 2005 etter utallige forsøk på å redde restauranten.

Deler av Kunstnerforeningens utsmykninger på Blom, slik som våpenskjold, en rekke malerier og andre verdifulle gjenstander, er nå plassert i Engebret Café. Kunstnerforeningen inngikk nemlig et samarbeid med driverne av Engebret Café, som i sin tid drev Blom. Dette er nå blitt tilholdssted for våre medlemsmøter og større arrangement. Resten av Blom-interiøret er forsvarlig oppbevart på lager. Alle gamle dokumenter og styreprotokoller, samt annet kunst- og kulturhistorisk verdifullt materiale, er overlatt til Nasjonalbiblioteket. Der vil det bli digitalisert og tilgjengelig for allmenheten.