Close

Ingrid Welhaven i Lørenskog Kunstforening

temp512x384mid9408831032014002[1]«Andar na zunga – på evig vandring»
Utstillingen ble  åpnet av Jahn Otto Johansen – mediepersonlighet og kunstnervenn.
Ingrid Bergliot Welhaven har utdanning fra bl.a. Statens kunstakademi. Hun har hatt mange utstillinger i inn- og utland og har vært leder av Bildende Kunstnere og Oslo Malerklubbs kurssenter.
Ideen til denne utstillingen kom etter to reiser til Luanda i Angola. Lyset, de høyreiste menneskene og fargene ikke minst, gjorde sitt til å lage en utstilling. Det yrende livet, alle kvinnene med barn på ryggen og salgsvarer på hodet måtte bare gjøre et sterkt inntrykk.
Tittelen på utstillingen er en blanding av portogisisk og afrikansk og betyr «På evig vandring».
I det siste året har hun også vært opptatt av påbud og trafikkskilt som vi møter overalt enten vi kjører bil, sykler eller går. Disse bildene er også temp512x384mid9408931032014003[1]tatt med i utstillingen.

Åpning av Ingrid Welhavens utstilling Lørenskog 5.april  

Om KF – min åtte år som formann og enda flere år som styremedlem og mitt forhold til billedkunstnerne som ble den aller største gruppen, litt i strid med de formelle regler. Men jeg mente det var nødvendig for vi hadde en meget stor gruppe av yngre og eldre billedkunstnere som slett ikke var noen underskog til de mest eksponerte og mest kjente som Oslopressen og NRK brydde seg om. De var selve skogen. Disse fikk jeg frem ved at vi annet hvert år arrangerte en stor utstilling i Rådhusgalleriet, ikke en salgsutstilling, for da ville arrangementet ha blitt mye dyrere, men vi formidlet kontakter slik at interesserte kunne kjøpe bilder og skulpturer direkte fra atelier og verksted.
Men det viktigste var at publikum fikk anledning til å stifte bekjentskap med disse kunstnere personlig og med deres kunst – vi var oppe i 96 deltagere, og tallet 96 hadde ikke noe med doktorsprit å gjøre, men ble et symbol på meget høy kvalitet.
En av dem publikum og våre andre medlemmer fikk anledning til å møte – både gjennom hennes kunst og i samtaler – var Ingrid Welhaven.. Hun var jo slett ingen ukjent kunstner. Mange hadde sett utstillinger av henne og ønsket å se mer av det jeg vil kalle en «late bloomer».
Ingrid viste allerede i barndommen interesse og talent for billedkunst. Hun hadde kun blyanter til sin rådighet, forstår jeg; malerfarger fikk hun først etter at han var fylt 20. Gjennom sin mann J. Ernst Welhaven og Welhaven-familien kom hun inn i et miljø der de satte pris på billedkunst, diktning, teater og musikk. Riktig nok hadde Ingrid kommet inn på Kunst- og Håndverkskolen etter artium, men det sa moren nei til. Kunst var liksom ikke noe ordentlig arbeide. Kontorjobb var bedre for en kvinne.
Men Ingrid ga ikke opp. Hun var innom både Bjarne Engebrets malerskole og Asker Malerskole før hun etter tre forsøk kom inn på Statens Kunstakademi i en alder av 48 år. Late bloomer, som jeg sa.
Ingrid distanserte seg etter hvert fra rene landskapsmalerier og stilleben. I høy alder fikk hun den inspirasjon som kanskje hadde ligget og ventet på henne. Hennes sønn Ernst var geolog i Hydro. Ja. geologer skal man ikke kimse av, jeg hadde selv opprinnelig tenkt å bli geolog. Ingrid reiste på besøk til Angola der sønnen var stasjonert. Den gang var det jo borgerkrig både der og i Mozambique – supermaktene hadde med Berlin-muren avsluttet den kalde krigen i selve Europa og førte nå kriger ved stedfortreder – War  by proxy – i den tredje verden. Det var jo olje, gass og mineraler som lokket.
For Ingrid ble møtet med Angola avgjørende, men kanskje ikke med en gang. Jeg tror det utviklet seg etter hvert og særlig etter at hun kom tilbake da sønnen påny var stasjonert i Angola, denne gang for Statoil. Nå var det blitt en slags fred, men landet var preget av store ødeleggelser. Landskap, klima, mennesker – alt gjorde et sterkt inntrykk på Ingrid. Hun fotograferte mye. Fotoapparatet var så å si hennes notisbok og skisseblokk. Men dette fungerte best etter at hun begynte å bruke støyfritt digitalt kamera. Det er jo slik mange steder i den tredje verden at folk ikke liker å bli fotografert eller filmet.
Etter det hun selv ydmykt karakteriserer som prøving og feiling ble det bilder av det, bilder vi kunne se på en utstilling av Landsforeningen Norske Malere og som nevnt i Kunstnerforeningen og nå i Lørenskog Kunstforening.
Samtidig som Ingrid bearbeidet inntrykkene fra Angola fortsatte hun med sine humoristiske fremstillinger av trafikkskilt og andre forbuds- og påbudskilt som regulerer våre liv. De får vi også se, ikke minst at dette også har gjort sitt inntog i den tredje verden.
Denne utstillingen har Ingrid kalt «På evig vandring» – Andar na zunga på angolsk-portugisisk Det er inntrykkene fra oppholdene i Angola som her kommer til uttrykk i akryl på lerret. Hun bruker abstrakte formprinsipper sammen med avstemte farger, og hun sier selv at hun tilstreber et slags vektstangprinsipp der hver form i bildet skal ha et utgangspunkt i samspill med andre former for å få en riktig  rytme i farge og linjespill. På sett og vis sprenger hun grenser med sitt maleri. Og det  blir ikke bare teori. Bildene engasjerer oss; vi fornemmer klima, været, natur med trær, planter og blomster, mennesker i fargesprakende drakter, men også i hverdagslige klær. Jeg synes jeg også hører musikk i bakgrunnen.
Men det er ingen kolonial eller postkolonial romantikk. Det er virkelige mennesker i en brytningstid mellom det gamle og det nye.
Det er bra at vi har frie institusjoner som Lørenskog Kunstforening., Mange av de kommersielle galleriene er nå blitt så dyre for kunstnerne at det snart bare er Melgaard-typer som slipper til. Jeg hørte om et galleri som ikke bare skulle ha 50, men 60-70 prosent, og så måtte kunstnerne selv lage plakater, brosjyrer osv . Så får Hydro, Statoil  og spesielle samlere som bare tenker på innvesteringer og fortjeneste, gjøre hva de vil. Hadde vi ikke hatt slike utstillinger som denne i Lørenskog Kunstforening ville norsk kunstliv ha blitt meget fattigere. Jeg vil gratulere Ingrid med utstillingen. Og få uttrykke ønsket om at selv om hun er litt oppe i åene – faktisk eldre enn meg om blir 80 om noen få uker – så håper jeg at hun fortsatt vil stå ved sitt staffeli og gi oss nye kunstopplevelser i fremtiden. Og vi kan sammen istemme min nære venn Ludvig Eikaas sin devise: “Jeg har seiret over det negative og det er godt gjort.”  Jahn Otto Johansen