ESPEN SKJØNBERG er død

Det er med stor sorg at vi mottok budskapet om at Espen Skjønberg døde fredag kveld. Han sovnet stille inn etter et langt og begivenhetsrikt liv som en av Norges største scenekunstnere gjennom tidene. Espen Skjønberg debuterte som åtteåring i En glad gutt. Siden fulgte de største oppgavene i både film, radio, fjernsyn og teaterscener også i London.

Espen Skjønbergs siste rolle på Nationaltheatret var som Firs – den eldre tjeneren i Kirsebærhaven av Anton Tsjekhov. Nettopp denne rollen kan sies å være et bilde på denne bautaen og nestoren av en scenekunstner han var. Ikke minst var hans Tsjekhov tolkninger noe det gikk gjetord om. Denne versjonen av Kirsebærhaven gikk på bakscenen på Nationaltheatret, og publikum satt på tre sider av spilleplassen. Espen måtte bruke rullator, han hadde LED lys på manuset som lå på rullatoren med kaffeflekker som et bevis på hvordan det hadde ledsaget ham gjennom alle prøver og forestillinger. I dette åpne nære landskapet kom vi så nære sjelslivet til alle karakterene. I siste scene, når alt er hugget ned i kirsebærhaven og alle har reist, kommer tjeneren inn. Han oppdager at de har lukket og låst og reist, og de har glemt ham. Hans omsorg og lojalitet for dem, til tross for at de har glemt ham, er like varm. De har reist uten å kle seg godt, og kommer til å ta skade av kulden. Ordene rører dypt, slik alle Espens ord gjorde. Så legger han seg stille ned, og dør. Jeg innrømmer at tårene rant av å ha kommet så nær denne scenen, stykkets innhold, og den sjelen Espen Skjønberg blottla for oss som så ham. Han kunne aldri “spille”, han var.

Espen Skjønberg har mottatt en rekke æresbevisninger, og han var æresmedlem i Kunstnerforeningen. Han vil forbli et forbilde for oss som opplevde ham eller arbeidet med ham. Det er stille og tomt nå, men vi er fylt av en stor verdig ærbødighet, og takknemmelighet for alt vi har fått. Vi lyser fred over Espen Skjønbergs minne.

Foto: Nationaltheatret