Robert Levin får Det Blå Skilt. Solveig Levin avduket det 7.juni

De blå skiltene skal knyttes til en betydningsfull person eller en historisk begivenhet. Robert Levin, som var æresmedlem og tildelt Purpurnæseordenen, knytter også et internasjonalt kunstnerisk virke til boligen i Gabelsgate. Solveig Levin, som nå går i sitt 107-de år, avduket selv skiltet til stor jubel fra de av oss som kunne være tilstede. Vi gratulerer hele familien med en velfortjent æresbevisning.

Mona Levin sa i sin takketale:

Med stor stolthet og takknemlighet skal vi snart oppleve avdukningen av enda et blått skilt, i regi av Oslo Bys Vel. Hvem skulle trodd! Her flyttet mor og far inn som nygifte i 1938, og herfra flyttet mor så sent som i fjor, etter 82 år. Skjønt ikke helt – i nazitiden var vi flyktninger i Sverige i 2,5 år, fra 1942 til 1945 – vi måtte som andre norske jøder flykte over hals og hode, og slapp unna gasskamrene med en hårsbredd. Så da blir det vel rundt regnet 80 år på samme adresse for Solveig Levin.

Under krigen flyttet tyske offiserer og Gestapo inn i stort omfang i hele kvartalet her – det var en fin adresse den gangen også, sentralt og med kort vei til Victoria Terrasse og redslene der. Skjønt i 3. etasje holdt den beryktede Siegfried Wolfgang Fehmer til – han drev vanntortur i sitt eget badekar – og i første etasje bodde i en periode Willy Brandt.

Da vi kom tilbake etter krigen fant vi leiligheten, der det hadde bodd en høytstående tysk offiser – i den skjønneste orden. Han hadde til og med lagret alle fars noter i kjellerboden i en pen haug med metronomen hans plassert oppå. Så flyttet Hjemmefronten inn, og de knuste hele leiligheten – i fredsglede, får vi tro. Den måtte totalrenoveres før vi kunne flytte inn igjen langt ut på høsten i 45.

I mellomtiden hadde mor og far funnet igjen noe innbo og ting på diverse oppsamlingssteder, mye var stjålet av naboer, alt av verdi var sendt til Tyskland, noe hadde venner tatt vare på. Under plattingen der trommeslageren i Chat Noir-orkesteret satt – der far var kapellmester til vi måtte flykte – lå sølvtøyet godt gjemt. Tromissen holdt på å besvime da han fikk vite det.

Så ble de boende i denne leiegården, mor og far, min fem år yngre søster Sidsel og jeg, og hit kom fra 1946-47 verdens største tonekunstnere, norske og utenlandske, til prøver. Her gikk de ut og inn, klassiske stjerner som Yehudi Menuhin, Elisabeth Schwartzkopf, Felicia Weathers, Anne Brown, Lawrence Winters. De hadde prøver her og spiste middag hos oss. Fiskepudding med noen reker i den hvite sausen. De norske spaserte ut og hjem. Knut Skram, som er her i dag, Ingrid Bjoner, Aase Nordmo Løvberg, Arve Tellefsen. Verdensstjerner de også.

Far var den eneste pappaen i gaten som ikke kom hjem klokken 4, og spiste middag kl. 5. Han skiftet derimot til kjole og hvitt og tok drosje til sitt arbeidssted om kvelden, stort sett til Aulaen der de aller fleste klassiske konsertene fant sted. Når det var snøstorm eller øsregn kunne det være vanskelig å få drosje, og en gang i desperasjon ringte han politiet og ble hentet av Svartemarja. En annen gang av kongehusets limousin – han skulle spille med Camilla Wicks på Skaugum, så det var mye spennende med oss her i gaten. Ikke noe mangel på mangfold her, nei. Det var alltid åpent hus for våre venner, som også gikk ut og inn.

Dette var vårt daglige liv – å lese lekser til Kreutzersonaten og å vente på far det meste av året. Mor holdt tømmene her hjemme, alene det meste av tiden – far var på turné. Hun var alene i Sverige av samme grunn, og da far ble første rektor ved Norges musikkhøyskole, var det arbeidet der som fylte alle døgnets timer.

Etter er at far døde for 25 år siden, ble altså mor boende, og skapte seg en ny tilværelse i Gabelsgt. 46 b, med nye venner, yngre og utrolig snille. Og nå kom ikke bare barn og barnebarn på besøk, men oldebarn også. Enkelte venner har adoptert henne som Mommom for sine egne barn. Det er rikt.

Og så må jeg først takke Marit og Leif Engh som var forslagstillere til skiltet, Oslo Bys Vel som syns det var en god ide, sameiet som ja til at det skulle henges opp, og ikke minst Jan Eriksen som stiller med et helt korps. For en herlighet nå på slutten av koronatiden! Takk også til alle fremmøtte, familie og venner, naboer og tilfeldig forbipasserende. Og hvis noen skulle syns at vi har gjort litt mye av dette, så skal det sies at vi aldri har sagt nei til en fest hos oss!

Og da ber jeg mor, som nå går i sitt 107 år, om å avduke skiltet.